En melankolsk melodi i solo fagott, presset så høyt i leie at instrumentet knapt er gjenkjennelig, åpner Igor Stravinskijs berømte ballet Vårofferet (1913). Motstemmer og nye klanger kommer til og jorden hylles med et så rikt, sammensatt og fargesprakende kor av melodilinjer og orkesterinstrumenter at det knapt finnes maken i musikkhistorien.
Men råskapens krefter venter på å bli sluppet løs. Ungjentenes brutale dans forbereder menneskeofringen med hamring av tette, bitonale akkorder i strykerne og blåserstøt som markerer de asymmetriske rytmiske grupperingene med voldsomme aksenter.
Paradoksalt nok representerer Stravinskijs musikk, med mange melodilinjer, rytmiske lag og attpåtil flere tonearter samtidig, både menneskets kompleksitet og primitive urkraft. Folkloristiske elementer er også å spore, men fullstendig forvandlet i Stravinskijs sterke, suggererende og sydende uttrykk.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette verket − som fremdeles fremstår så rikt og nytt − skapte mildt sagt blandede reaksjoner da det ble urfremført i Paris i 1913. Likevel var dansen en minst like viktig årsak som musikken til at premieren ble en skandale.
Vårofferet var den tredje balletten Stravinskij skrev for Sergej Djaghilevs omdiskuterte dansekompani Ballets Russes i Paris. Koreograf Vaslav Nijinskij gikk i mot alle klassiske ballettkonvensjoner og utstyrte det hedenske plottet og den sensasjonelle musikken med stampende og klossete bevegelser som fikk Paris-publikumet til å rope, bue og herje.
For ettertiden har Vårofferet likevel blitt stående som et av 1900-tallets mest epokegjørende og tidstypiske, men samtidig også evig inspirerende kunstuttrykk.
(Tekst: Thomas Erma Møller)