Maurice Ravel: Shéhérazade

Allerede som musikkstudent begynte Ravel å vanke i bohemkretser i Paris. Han tilhørte gruppen Les Apaches (apasjene), som møttes jevnlig for å diskutere estetiske spørsmål og få kreativ stimulans. Blant medlemmene var de unge komponistene Igor Stravinskij og Manuel de Falla, men også dikteren og maleren Arthur Leclère – bedre kjent under det wagner-inspirerte pseudonymet Tristan Klingsor. 

I 1903 utga Klingsor 100 dikt inspirert bl.a. av den middelalderske historiesamlingen fra Midtøsten, Tusen og en natt. Ravel fikk Klingsor til å deklamere noen av diktene, og gjorde da notater om språkmelodien som ble liggende til grunn for den musikalske utformingen.

Den første sangen er den lengste. Tre ganger begynner solisten med å sukke frem det magiske ordet Asie. Musikken er lett og raffinert, men sensuell. Den andre sangen er en orientalsk miniatyr om faunens fortryllende fløyte. Den tredje og siste sangen er full av Østens mystikk, men mer konsentrert. Hun forelsker seg i en forbipasserende mann, men han oppfatter det bare som en vanlig hilsen; han sies å være Ravel selv. Ingen ting skjer, ingen ting er virkelig, det hele er mystisk svevende og bildet kompletteres av Ravels magiske orkesterklang.  

Det er så å si på dagen 115 år siden Shéhérezade ble uroppført i Paris, dirigert av Alfred Cortot. Solist var Jeanne Hatto, som den første sangen er tilegnet. Andre og tredje sang er tilegnet sopranene René de Saint-Marceaux og Emma Bardac.

(Tekst: Marit Gaasland)