Tzigane er det franske ordet for sigøyner, en tittel valgt av Ravel for å antyde det som den gang ble kalt sigøyner-stil, en eksotisk populærmusikk-sjanger som ikke har noe med etnomusikk å gjøre. Ingen av temaene i stykket er hentet fra romenes musikktradisjon.
Ravel hentet derimot inspirasjon til verket gjennom en lang natt, ifølge historien, da den ungarske fiolinisten Jelly d’Arányi improviserte over folkemusikk fra hjemlandet for ham. Han ble fascinert, både av hennes spill og av det «det ungarske» som noe fremmedartet og fargerikt.
I Tzigane, som han tilegner henne, fabulerer han over ungarske skalaer og rytmer, og gir fiolinisten rollen som den virtuose solisten, som overvelder publikum med sitt teknisk briljante spill. Og musikken har beholdt den improviserte stilen Ravel først ble fanget av.
Tzigane fikk to versjoner, begge uroppført i 1924. Den første for fiolin og klaver, den neste for fiolin og orkester. I denne får Ravel også med «klangen» av det ungarske folkeinstrumentet cimbalom – en åpen resonanskasse der musikeren spiller med små tre-hammere rett på metallstrengene – imitert av harpen.
Nedlatende kritikere har vurdert stykket som ren underholdning, som instrumental akrobatikk og som et shownummer. Så er det vel det som har gjort stykket er så populært, både blant utøvere og publikum?