Han har det fineste menneskelig øre noensinne, utbrøt Claude Debussy da han hørte dette verket for første gang. Og komponisten selv forsto at han nok en gang hadde utrettet noe spesielt: Noble og sentimentale valser røper mine intensjoner om å skrive en serie valser slik for eksempel Schubert gjorde. Men der slutter også likheten, for Ravels åtte stykker er fulle av harmonisk sprengstoff.
Samtidens reaksjoner ble tilsvarende: Slik gikk det vel ikke an å komponere? Og Debussy hadde bare hørt den opprinnelige pianoversjonen, for den elegante orkestreringen ble først ferdig året etter. Musikken ble også benyttet i balletten Adélaide, som ble uroppført på Théâtre de Châtelet i Paris i 1912, dirigert av Ravel selv.
Dagens lyttere er ikke bare fortrolige med, men også besnæret av denne musikken og den franske aromaen. De åtte delene, som spilles uten pause, rommer store kontraster selv om rytmen naturlig nok ligger innenfor valsens tre-taktmodell gjennom det hele. Suiten ender med en epilog, en langsom og sublim vals der Ravels raffinement når det store høydepunktet og peker frem mot hans senere "koreografiske dikt" La Valse.
(Tekst: Marit Gaasland)