La Valse ble fra første stund oppfattet som en musikalsk fremstilling av sivilisasjonens sammenbrudd etter 1. verdenskrig. Valsen, et symbol på borgerlig, wiensk høykultur, går i oppløsning i løpet av stykket – hvis man vil se det slik. Men Ravel uttalte at verket hadde ingen symbolsk mening i den retning. At han hadde endret tittelen fra Wien til La Valse, var kun for å peke mer direkte på estetikken i verket, hevdet han: en hallusinatorisk ekstase, en lidenskapelig og utmattende virvelvind av dansere som overveldes og begeistres av ingenting annet enn «valsen».
Verket ble bestilt av Sergej Diaghilev til Ballets Russes i Paris, men da impresarioen fikk høre en klaverversjon av musikken, uttalte han kontant at dette var ikke ballettmusikk. Kommentaren ødela forholdet mellom de to for alltid, og den planlagte balletten ble det ikke noe av.
La valse, «et koreografisk dikt for orkester», ble urfremført som konsertmusikk i Paris i 1920. Flere ballettkompanier har brukt musikken siden, men verket er først og fremst en gjenganger på orkesterrepertoaret.
Forskjellige valsetemaer strømmer på i første del. Når vi tror verket nærmer seg et klimaks, mister det fremdrift og nøler før det bestemmer seg for å fortsette. I andre del gjentas alle temaene, men nå med endret instrumentasjon og uttrykk. Når toppunktet denne gang nærmer seg, får vi en koda der valsen går helt av hengslene. Den siste takten er den eneste i verket uten valsetakt.