Jeg ønsket å male en bred musikalsk freske, og var mindre opptatt av arkaisk nøyaktighet enn å være tro mot bildet av Hellas i mine drømmer, som på mange måter minnet om hvordan de franske malerne forestilte seg det og malte det på 1700-tallet.
(Maurice Ravel om sin ballett ‘Daphnis et Chloé’)
Ravels drømmebilder av Longus’ antikke fortelling om gjeterparet Dafnis og Khloes kjærlighet og pastorale idyll skapte grobunn for noe av den mest fargerike franske musikken fra begynnelsen av 1900-tallet. Orkestersuite nr. 2 tilsvarer siste del av balletten, og inneholder de mest berømte tonene fra verket. Med utholdte klanger i dempede strykere og horn, og raslende løp i harper, fløyter og klarinetter, maler Ravel frem naturen som våkner når solens første stråler funkler i orkesteret, og danner et klanglig-pittoresk lerret for handlingen. Etter hvert stiger en tydeligere, pentatont farget melodi frem, som når sitt lidenskapelige klimaks når kjærligheten slår ned i det intetanende paret. Den fysiske kjærligheten må likevel vente til den ville og rytmisk drivende avslutningen, delvis i 5/4 takt, for å få utløp for sine mer dionysiske drivkrefter, utpenslet i hele det gigantiske orkesterapparatet. I mellomtiden hylles naturguden Pan og hans Syrinx med fyrrig fløytespill og rike klanger i midtpartiet.
Forbindelsene mellom russisk og fransk musikk er tydelige, ikke bare i Ravels musikk, men også i omstendighetene rundt urfremføringen. Paris var det desiderte sentrum for moderne ballett på begynnelsen av 1900-tallet, men det var tilreisende russere som gikk i bresjen for det nyeste. Kompaniet Ballet Russes, anført av impresario Sergej Djagilev og legenden Vaclav Nisjinskij, var sentrale i Stravinskijs balletter og stod også for urfremføringen av Daphnis et Chloé i 1912, koreografert av Mikhail Fokine. I dag fremføres særlig den andre orkestersuiten oftere enn balletten, og mange anser dansen for overflødig når musikken er så fantasifull og billedlig.
(Tekst: Thomas Erma Møller)