‘Ricercare’ betyr ‘å søke’, og det var nettopp det Anton Webern (1883−1945) gjorde da han i 1935 orkestrerte den seksstemte fugen fra Johann Sebastian Bachs (1685−1750) sagnomsuste Musikalisches Opfer [Det musikalske offer] (1747). Webern søkte å fremheve forholdet mellom de melodiske linjene og klangfargene i fugen og, ikke minst, å skape helt nye klanglige og motiviske konstellasjoner. Ved å utsette Bachs klassiske kontrapunkt for sin egen ‘klangfargemelodi’ ga han nye former og farger til et gammelt kunstverk og skapte det musikkviteren Susan Key har kalt ’en fantasirik bro som spenner over to århundrer.’ Weberns bruk av ekstreme registre og klangfargemanipulering på tvers av motivene gir musikken nye og stadig skiftende farger, men også en ny tekstur. Det er som om musikken forvandles fra todimensjonal, der linjene danser opp og ned i tonehøyde, til tredimensjonal, der noen elementer i tillegg stikker seg klanglig frem i forgrunn og andre trekker seg tilbake i bakgrunnen. Weberns orkestrering av Bachs fuge er med andre ord et nytt og uforutsigbart kunstverk, men samtidig med dyp respekt for det gamle mesterverket.
Musikalisches Opfer ble i sin tid til da Bach var på besøk ved Fredrik IIs hoff i Potsdam. Kongen skal ha gitt Bach et tema og bedt ham improvisere en seksstemt fuge. Bach mente temaet ikke var egnet til dette, men improviserte likevel mye annet til kongens forlystelse. Noen uker senere hadde han fullført Musikalisches Opfer, en hel samling av fuger, kanoner og annet over kongens tema, inkludert den seksstemte fugen Ricercare, som ofte omtales blant høydepunktene i Bachs kontrapunktkunst.
Mange komponister har
senere arrangert nettopp Ricercare,
men ingen mer fargerikt og oppfinnsomt enn Weberns ’klangfargemelodi’ fra mellomkrigstiden.