Johann Sebastian Bach (1685−1750) har skrevet stor musikk for de fleste instrumenter og anledninger, og orgelmusikken er intet unntak. I ‘Fantasi og fuge’ møtes en av de frieste og en av de strengeste formene Bach hadde til disposisjon. Fantasien skulle gi inntrykk av at musikken var improvisert. I fugen var det derimot klare føringer for hvordan melodiske ideer skulle behandles og hvordan de tonale forløpene skulle organiseres. Bach var en mester i begge og fylte både fantasiene og fugene med intrikat flerstemmighet og idérikdom.
Edward Elgar (1857−1934) skulle samarbeide med Richard Strauss om å arrangere Bachs Fantasi og fuge i c-moll (BWV 537) for orkester på 1920-tallet, men det endte med at Elgar gjorde hele jobben og fikk den urfremført i Gloucester i 1922. Han har bevart orgelets brusende klangrikdom, men samtidig funnet fram samme rødglødende fargepalett som han brukte i sine egne verker. Elgars klangbehandling er inspirert av mange sentraleuropeiske komponister med et romantisk eller senromantisk stilideal. Med dette verket føyde Elgar seg inn i rekken av 1800- og 1900-tallskomponister som arrangerte Bachs verker for ulike besetninger, som Max Reger, Arnold Schönberg, Anton Webern og Igor Stravinskij, for å nevne noen.
(Tekst: Thomas Erma Møller)