‘Soli Deo Gloria’ − ‘Kun til Guds Ære’ − skrev Johann Sebastian Bach (1685−1750) ofte på sine noteark. Gud var med i alt han gjorde og alt han komponerte. I 1723 ble Bach ansatt som kantor i Thomaskirken i Leipzig der han komponerte en ny kantate til hver søndag, til sammen mer enn 300 (100 er gått tapt). En av de mest kjente er solokantaten Ich habe genug, komponert til ‘Kyndelsmessen’ 2. februar 1727. Bach var åpenbart fornøyd med kantaten. Den ble fremført minst fem ganger i hans egen levetid og både det første resitativet og arien ‘Schlummert ein’ fikk plass i Anna Magdalena Bachs lille notebok, som Bach skrev sammen med sin kone.
Kantatens tekst er skrevet av Christoph Birkmann, basert på Simeons lovsang fra ‘Lukasevangeliet’, og omhandler Simeon − en gammel mann som får holde jesusbarnet i armene ved tempelet i Jerusalem og så føler seg klar til å forlate verden: ‘Ich habe genug’ (Jeg har fått nok). Bassolisten representerer Simeon, og Bach har valgt å gi teksten et musikalsk uttrykk preget av ro og livsmetthet. Flere har påpekt melodiske likheter mellom åpningsarien i kantaten og den berømte arien ‘Erbarme dich’ fra Matteuspasjonen.
Bach bruker melodiske, harmoniske og rytmiske virkemidler for å underbygge tekstens meningsinnhold og en grunnleggende affekt i hvert musikalske nummer. I den første arien er forholdet mellom tekst og musikk særlig interessant når Bachs musikk er full av ‘lidende’ melodiske intervaller og harmoniske dissonanser samtidig som teksten uttrykker en tilfredshet med livet. I den sentrale arien ‘Schlummert ein, ihr matten Augen’ (Sovne inn, dere matte øyne), en vemodig vakker vuggevise ved livets slutt, er forholdet mellom tekst og musikk mindre sammensatt. De lange utholdte tonene − såkalte orgelpunkt − og de stadige fermatene, der musikken stopper opp for et øyeblikk, illustrerer innsovningen og den siste utåndingen slik bare Bach kan uttrykke den.
(Tekst: Thomas Erma Møller)