Johannespasjonen

Tre århundrer etter at Johann Sebastian Bach komponerte Johannespasjonen klinger de barokke tonene i åpningssatsen fremdeles fengslende virkningsfullt og inviterer lytteren til å ta del i en andektighet og en emosjonell rikdom musikkhistorien aldri har overgått siden. Om Jesu lidelseshistorie for mange har mistet noe av kraften i en sekularisert virkelighet, har Bachs musikalske uttrykk for den samme historien overskredet både det religiøse underlaget og sin egen tids musikalske stiluttrykk, og inntatt tilsynelatende tidløs og universell karakter. Hvert år når påskehøytiden nærmer seg, fremføres både Johannespasjonen og Matteuspasjonen i utallige versjoner i moderne metropoler verden over, der hverdagen for øvrig blinker av smarttelefoner og nettbrett og preges av jag etter teknologiske og andre fremskritt. Hvordan er det mulig at disse gamle instrumentene, stiliserte musikalske formene, krokete kontrapunktiske vendingene og tyskspråklige bibeltekstene kan være aktuelle i Norge i det 21. århundre?

Et avgjørende element i Johannespasjonen er hvordan den musikalsk dramaturgien ikke bare understøtter dramaet i teksten – som jo er betydelig i seg selv – men også presenterer en variert, virkningsfull og veldig nøye planlagt kunstnerisk utvikling og helhet. I utgangspunktet er de ulike aktørene og satstypene i Bachs pasjoner fastlåste i mønstre som er gitt på forhånd. Evangelisten fører handlingen ved å resitere bibeltekster i en melodisk strøm av typiske 1700-talls vendinger, mer eller mindre emosjonelt uberørt. Koret har to hovedroller. For det første representerer de folket som mumler og mener, hoier og skriker, krever og demonstrerer. Korsfest ham!, roper de rasende i ett av verkets mest intense øyeblikk. For det andre, og som en sterk kontrast til mobben, fremfører de koraler der de dramatiske hendelsene kommenteres med en høyverdig og vakker poetisk ro. Solistene spiller de sentrale karakterene i det bibelske dramaet – Pilatus, Peter og Jesus – og har dessuten sin egenviktige kommentarfunksjon i bredt anlagte arier, der mye av den mest komplekse musikalske utbroderingen, melodiske utsmykningen og emosjonelle kjernen ligger.

Enda viktigere enn Bachs finurlige og følsomme sammensetning av de ulike satstypene og aktørene i dramaet er innholdet som fyller de stiliserte formene og strekker dem ut over sine opprinnelige grenser. Et gripende øyeblikk i så måte inntrer mot slutten av del 1, der teksten forteller om Peter som fornekter Jesus tre ganger før hanen galer. For en gangs skyld bryter Evangelisten ut av rollen som forteller og gråter med Peter når sviket er et faktum. Plutselig følges ikke lenger de melodiske formlene, og fortelleren forlenger smerten med en kromatisk klagende melodisk utbrodering av ordene und weinete bitterlich’ (og gråt bittert), og gjentar attpåtil de sentrale ordene. En slik medfølelse og deltakelse har ikke fortelleren en gang i øyeblikket når Jesus dør på korset, og etter den rørende empatien følger en intens arie der tenorsolisten spør i desperasjon: O, mitt sinn, hvor vil du ende? og deretter koralen, som med sedvanlig stoisk ro deklamerer: Peter, som ikke tenker seg om, fornekter sin Gud, men likevel ved ett alvorlig blikk, gråter bittert. Jesus, se da også på meg, når jeg ikke vil gjøre bot, når jeg har syndet, så rør ved min samvittighet.

Klimakset i Johannespasjonen er naturlig nok øyeblikket der Jesus dør på korset, og igjen viser Bach sin storhet som komponist. Etter at Jesus (bassolist) har uttalt de berømte ordene: Es ist vollbracht (det er fullbrakt), følger verkets mest sorgtunge, lidende og fortvilte arie når altsolisten gjentar Jesus’ siste ord på korset. Tårene kommer ikke bare til uttrykk i de harmoniske og melodiske detaljene, eller i det langsomme tempoet, men også i valg av sangsolist og instrument. Klangen av altstemme og gambe som soloinstrument gir en eiendommelig virkning og bidrar til å forsterke det klagende uttrykket. Plutselig skifter karakteren når solisten kommer på at Helten fra Judea har seiret med makt og avsluttet sin kamp, men det kan likevel ikke stagge sorgen og arien ender med Es ist vollbracht’ nok en gang. Evangelisten konstaterer alvorlig at Jesus bøyde hodet og ga opp sin sjel, før bassolisten i sin arie spør med håp i stemmen: Er også jeg nå fri fra døden? Kan jeg, gjennom din smerte og død, arve himmelriket? og samtidig akkompagneres av en koral fra koret: Jesus, du som var død, lever for alltid. I tomrommet etter Jesu død er det behov for begge kommentar-funksjonene samtidig: både poetisk ro og emosjonell bearbeiding.

I mange av disse øyeblikkene er det musikalske uttrykket så virkningsfullt og emosjonelt utvetydig at det både kan forstås og oppleves helt uavhengig av religiøs tilknytning eller plassering i tid og rom. Det samme gjelder i høyeste grad mot slutten av Johannespasjonen når Bach nok en gang bryter med skjemaet i den lange og vakre korsatsen Ruht wohl (Hvil i fred) før hele verket avsluttes med koralen O Herre, la dine kjære engler bære min sjel når enden kommer, der oppstandelsen mer enn antydes både i tekst og musikk. Musikken er like egnet til å gi frysninger på ryggen og tårer i øyekroken i Oslo i 2017 som da det ble fremført første gang i Nikolaikirken i Leipzig i 1724, selv om storheten og meningsdybden i den konkrete religiøse teksten kan være tapt for mange. Menneskets forgjengelighet er tross alt uforanderlig og like aktuell nå som da, og musikken… ja, den har holdt seg utrolig godt den også.

Thomas Erma Møller