Jeg har Kjærligheten, Gud og Fedrelandet i tankene, uttalte Antonín Dvořák (1841−1904), som er mest kjent for å farge det glødende tonespråket sitt tsjekkisk når han kunne. I Symfoni nr. 7 er det likevel ikke det nasjonale som står i sentrum, men heller et ønske om å skrive seg inn i den vektige symfonitradisjonen etter Beethoven. Her er melodiene internasjonale og universelle, og blottet for nasjonal og folkloristisk karakter, uten at de mister sin sjarm, originalitet og virkning av den grunn. Snarere tvert i mot!
Mange anser Symfoni nr. 7 som Dvořáks aller mest vellykkede verk, og et som definitivt står på høyde med Brahms’ symfonier. Det sies at det var Brahms’ tredje symfoni som antente den kreative gnisten hos Dvořák og som ga ham de første ideene til verket i 1884. Omtrent samtidig fikk han bestilling på en ny symfoni fra ’Philharmonic Society’ i London, og dermed var arbeidet med Symfoni nr. 7 i gang. Noen måneder senere, i 1895, var symfonien klar for urfremføring i St. James’ Hall i London − en stor suksess for Dvořák, som selv dirigerte premieren.
Første sats føler seg først usikkert frem, men straks blir musikken mer besluttsom og kastes inn i en av Dvořáks mest intense og dramatiske symfonisatser. Samtidig glemmer han aldri sine evner til å skape minneverdige melodier, selv når den symfoniske utviklingen er på sitt mest komplekse. Dramaet i førstesatsen ender med at musikken dør ut i samme ånd som den begynte: Konflikter forblir uløste og utviklingen ufullført.
Andre sats er
en uttrykksmessig kontrast til den første. Roen er likevel akkompagnert av en
melankoli, understreket av bemerkningen «Fra de triste årene», som Dvořák
skal ha lagt til en skisse av denne satsen. Mange har tolket dette som en
referanse til at komponisten mistet både sin datter og sin mor noen år
tidligere. Melankolien slipper heller ikke taket i tredjesatsen selv om dansefoten
vekkes med lettbent rytmikk og et sprettent uttrykk. I finalesatsen vender
dramaet fra åpningen tilbake, men nå enda mer resolutt enn tidligere når
hovedtemaet kjemper en heroisk kamp frem til den dundrende codaen. Dette var
symfonien Dvořák ville skulle «ryste verden», og mon tro om han ikke lyktes
ganske så godt.