Hvorfor i all verden visste jeg ikke at man kunne skrive en slik cellokonsert?! Hvis jeg hadde visst det, hadde jeg skrevet en for lenge siden!
Johannes Brahms da han leste partituret til Dvořáks cellokonsert
Antonin Dvořáks (1814-1894) Cellokonsert er for cellister det Felix Mendelssohns Fiolinkonsert er for fiolinister, nemlig den ene store, berømte og vidunderlig melodiøse solokonserten fra 1800-tallet som alle utøvere bare MÅ spille.
Allerede fra de første taktene briljerer komponisten med sitt imponerende håndverk, sitt mangfold av ideer og sin evne til å trylle frem den ene langstrakte og vakre melodien etter den andre. Hør bare på sidetemaet som musikkviter Donald Tovey har kalt ‘en av de vakreste passasjene som noen sinne er blitt skrevet for horn’ og som komponisten selv beskrev som en av sine favorittmelodier. Og når solisten kommer inn, ligger hver tone og hver linje usedvanlig godt for celloinstrumentet. Denne satsen regnes gjerne som en av komponistens mest vellykkede, uansett sjanger.
Den storslagne førstesatsen følges av en andresats som, tradisjonen tro, er mer tilbakeholden og langsom, men Dvořák har lagt inn et personlig preg. Plutselig brytes nemlig satsen av og skifter fra G-dur til g-moll med et sitat fra hans egen sang ’Lasst mich alein’ fra 4 Lieder, Op. 82. Dette var hans svigerinne Josefinas favorittsang, og da hun ble syk idet Dvořák komponerte verket, kunne han ikke la være å legge inn en personlig hilsen til henne. Siste sats er en heftig rondo, men helt mot slutten følger en epilog der både førstesatsen og den nevnte sangen vender tilbake.
Dvořáks Cellokonsert ble urfremført i London i 1896. I dag er verket en hjørnesten i repertoaret for solo cello og en av de store publikumsfavorittene blant 1800-tallets solokonserter, uansett instrument.