Klaus Mäkelä
Mischa Maisky Antonín Dvořák
Alexander von Zemlinsky

Carl Maria von Weber (1786–1826) var dødssyk av tuberkulose da han skrev operaen Oberon, som skulle bli hans siste verk. Oberon var Webers eneste opera med engelsk tekst og ble urfremført våren 1826 i London, der Weber døde bare noen uker senere. Oberon er en alvekonge fra middelalderens litteratur, og ouverturen er et av Webers mest orginale orkesterstykker – hans oppfinnsomhet som orkesterkomponist inspirerte senere komponister som Hector Berlioz, Gustav Mahler og Claude Debussy.

Alexander von Zemlinsky (1871–1942) var en av de sentrale musikkpersonlighetene i hjembyen Wien på begynnelsen av 1900-tallet, blant annet som Arnold Schönbergs lærer og svoger. I 1901 hadde han et forhold til Alma Schindler, som siden ble Gustav Mahlers kone. Han bearbeidet kjærlighetssorgen gjennom arbeidet med orkesterfantasien Die Seejungfrau, basert på H.C. Andersens eventyr Den lille havfrue. Zemlinsky trakk Die Seejungfrau tilbake etter premieren i 1905 og en trodde lenge at det hadde gått tapt. Men partituret ble gjenoppdaget på 1980-tallet og har blitt et av komponisten mest spilte verk.

Antonín Dvořák (1841–1907) skrev en cellokonsert allerede da han jobbet som anonym bratsjist i operaorkesteret i Praha på 1860-tallet. Han ble aldri helt ferdig, og var siden skeptisk til om celloen passet som soloinstrument. I 1892 ble han direktør for Det nasjonale konservatoriet i New York, og der hørte han en ny cellokonsert som en kollega hadde skrevet. Omsider ble han overbevist om potensialet, og i 1896 ble hans Cellokonsert i h-moll urfremført i London. Siden har den vært en av de mest populære cellokonsertene.