‘Hvis du ikke oppfører deg, kommer Middagsheksen og tar deg,’ sier moren strengt til barnet sitt i Karel Jaromir Erbens dikt ‘Polednice’. Den fryktelig skikkelsen opptrer i mange slaviske myter og slår ned på alle former for ulydighet. I Antonín Dvořáks (1841−1904) symfoniske dikt over Erbens tekst, skifter stemningen plutselig fra åpningens idyll og barnets spillopper i obostemmen når skyggene av Middagsheksen kommer krypende i form av dempede strykere og en mystisk bassklarinett. Når moren i diktet oppdager at truslene er blitt virkelighet starter en intens jakt på liv og død som ender i tragedie når far kommer hjem og finner sitt døde barn.
Til tross for at den aldri er blitt like berømt som Symfoni nr. 9 ‘Fra den nye verden’ og Cellokonserten, regnes Middagsheksen gjerne til Dvořáks mest fantasifulle og fargerike komposisjoner. På 1890-tallet var ‘symfonisk dikt’ blitt en populær komposisjonsform i Böhmen og andre nasjonalromantiske hjørner av Europa. Det hadde gått noen tiår siden Franz Liszt utviklet konseptet på 1850-tallet og verktypen var videreutviklet til en mengde varianter – alle med mål om å formidle en fortelling, en stemning eller et naturlandskap gjennom toner. I Middagsheksen og en håndfull andre symfoniske dikt, skrev Dvořák seg inn i samtidens kulturelle strømninger og tok samtidig opp arven etter Bedrich Smetanas slaviske tonedikt.
Middagsheksen ble urfremført i London i 1896.