Historien om Dvořáks 9. symfoni begynner med Jeannette Thurber som grunnla National Conservatory of Music i New York i 1885. Hun ville at institusjonen skulle å bidra til å skape en egen amerikansk musikktradisjon. Hun var selv musikkutdannet, fra konservatoriet i Paris, og hun ønsket å styrke den klassiske musikken i Amerika etter modell av tidens «nasjonale skoler» i Europa, der komponistene hentet materiale og inspirasjon fra folkemusikken. Til dette trengte hun en betydelig frontfigur som kunne hjelpe amerikanske komponister til å finne frem til en nasjonal identitet og klang.
Valget falt på den berømte tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák. Han ble overtalt til å forlate sitt kjære hjemland med en lønn 20 ganger den han hadde som lærer ved konservatoriet i Praha. Dvořák ledet konservatoriet hennes i tre år, fra 1892 til 1895. Her underviste han også i komposisjon mens han parallelt skrev noen av sine mest kjente verker. Hans symfoni nr. 9, med tilnavnet «Fra den nye verden», ble bestilt av New York-filharmonien og urfremført kun et år etter at komponisten var ankommet.
Dvořák hadde selv funnet frem til sin personlig og nasjonale stil ved å hente inspirasjon fra tsjekkisk folkemusikk. Kunne en tilsvarende oppskrift brukes i Amerika?
Han var så heldig å bli kjent med den afroamerikanske sangeren Harry T. Burleigh, som for øvrig senere ble komponist selv. Han hadde spirituals-tradisjonen under huden og sang for Dvořák gjentagende ganger, inntil komponisten annammet «the spirit of the old Spirituals», ifølge Burleigh. Dvořák ble overbevist om at utviklingen av en amerikansk musikk måtte ta utgangspunkt i disse melodiene og uttrykket som sangene bar med seg. I spirituals fant han alt som trengtes for å skape en «stor og nobel skole for amerikansk musikk». Han fant også frem til urfolks sanger som et materiale for en slik musikalsk stil. Selv brukte han ingen av de autentiske melodiene direkte, men brukte dem som inspirasjon og utgangspunkt for videreutvikling med alle midler han hadde til rådighet, uttalte han, så som «moderne rytmer, kontrapunkt og orkesterfarger».
Et litterært materiale som næret hans fantasi, var diktet The Song of Hiawatha av Henry Wadsworth Longfellow. Og nok en inspirasjonskilde var det enorme, flate prærielandskapet han opplevde på reiser fra New York til Iowa. Alle disse inntrykkene kan høres i symfonien, som like fullt er bygget på klassikerne i den europeiske tradisjonen. Etter å ha kommet hjem til Praha, uttalte Dvořák at alt han hadde skrevet i Amerika, var «genuin böhmisk musikk». Slik snakker en komponist som er tro mot seg selv.
Jeannette Thurber fikk likevel langt på vei oppfylt sitt ønske om å skape amerikansk musikk, gjennom den kunnskapen og den holdningen Dvořák formidlet til andre komponister. Og hennes prosjekt fikk en oppmerksomhet hun ikke kan ha forestilt seg på forhånd, først og fremst via Dvořáks suksesser. Urfremføringen av Symfoni nr. 9 ble avbrutt av ovasjoner etter hver sats, og symfonien er blitt stående som et verk amerikanere identifiserer seg med. Den langsomme andresatsen er brukt i presidentbegravelser og opptak av symfonien ble med Neil Armstrong til månen.