Gjennom hele sitt kompositoriske liv brukte Béla Bartók (1881−1945) særegne rytmer og melodivendinger fra ungarsk folkemusikk som en hovedingrediens i sin særegne form for musikalsk modernisme. Og tendensen ble ikke mindre sterk etter at han emigrerte til USA da andre verdenskrig brøt ut. Bartók komponerte ikke veldig mange verk i løpet av sitt Amerika-opphold, men noen av verkene han faktisk komponerte i denne perioden er blitt stående som hans mest berømte og vellykkede, deriblant Konsert for orkester og Pianokonsert nr. 3.
I Pianokonsert nr. 3 er det ikke vanskelig å høre forbindelsene til ungarske folketoner, for eksempel i åpningstemaet i førstesatsen. For øvrig er uttrykket lysere og modernismen mildere i Pianokonsert nr. 3 enn hva Bartók ellers hadde for vane. Hør bare på den inderlige andresatsen der Bartók refererer til Beethovens ‘Heilige Dankgesang’ og etterligner fuglekvitter og innsektlyder i den stemningsfulle nattmusikken. Finalesatsen er sedvanlig fyrrig ‘bartoksk’ med heftige rytmer og vill i uttrykket.
Pianokonsert nr. 3 var det siste verket Bartók nesten fullførte før han døde i 1945 − 17 takter var ikke orkestrert da komponisten gikk bort og ble fullført av komponistens venn Tibor Serly. Verket ble urfremført i Philadelphia i 1946 med György Sándor som solist og Eugene Ormandy som dirigent.
(Tekst: Thomas Erma Møller)