Ungareren Bartók var pianist, komponist og folkemusikkforsker. Han samlet inn tusenvis av melodier, fra Ungarn og Romania, men også fra andre land i Europa og Afrika. Alt han skrev var preget av dette materialet, rytmene, betoningene, melodiene, instrumentfargene.
Både som komponist og pianist var han opptatt av å utforske klangkvaliteter i pianoet. Ikke minst slagverkskarakteren. Ja, pianoet er også et slagverksinstrument, med hamre som slår på strengene.
Konsert for to pianoer, slagverk og orkester ble først skrevet som en sonate for piano og slagverk. Så utvidet Bartók til to pianoer, for å balansere alle slagverksinstrumentene. Denne versjonen ble fremført på den internasjonale ISCM-festivalen for ny musikk i Basel i 1938, med ham selv og hans kone, Ditta Pásztory, som pianosolister. Det ble en suksess, men nettopp denne dissonerende og rytmisk uregelmessige musikken hadde dårlige kår i Europa på denne tiden. Verre enn det. Den ble stemplet av nazistene som degenerert musikk. Snart ble det vanskelig for Bartók å få fremført musikken sin og å få oppdrag som pianist, og han emigrerte til USA i 1940.
Men suksessen i Basel hadde fått ham til å skrive en versjon av sonaten der piano- og slagverksstemmene stort sett er beholdt, men der klangpaletten er forstørret med et orkester. Denne versjonen ble først fremført i London i 1942 og året etter i New York, med Bartók som en av pianosolistene. Dette ble hans siste offentlige opptreden som utøver.
Førstesatsen begynner i tussmørke. Et mykt klangteppe legges ut av pauker. Klavertoner legger seg oppå før den karakteristiske nattmusikken blir avbrutt av skarpere slagverk, små eksplosjoner, opphold, nye forsøk, nye utbrudd. Tempoet skrus opp og den nattlige stemningen blir avbrutt av energiske og kantete rytmer. Det svinger, også innom litt jazz. Klaverstemmene spriker, og finner sammen igjen, i dialog eller i fullstendig samstemthet. Fjerdedelsnotene løper av gårde i skiftende taktarter, 5/4, 7/4, 9/4, med roligere partier innimellom. Etter en trommevirvel ryddes det overraskende plass for en fuge, før en poengtert avslutning.
I andresatsen skaper trommevirvler igjen et klangteppe. Her legger andre slagverkslyder seg forsiktige oppå sammen med rolige lagatolinjer i pianoene. Men det brygger opp til noe mellom solistene. Mye dissonanser, noen ganger i hardtslående betoninger, andre ganger som toner og overtoner i en tett, taktil klangvev. Slagsverkslydene er nøye angitt av Bartók. Selv de minste har stor effekt. En impresjonistisk atmosfære legger seg etter hvert over satsen, som nærmest anakronistisk ender med farger fra langt tidligere i musikkhistorien.
Tredjesatsen setter i gang med melodisk slagverk sammen med pianoene i en hastig marsj. Kanskje det er tinnsoldater som rusher av gårde? Lekent eller ironisk? Før det ender, nærmest i løse luften, med den mykeste vending fra en uventet kadens.