Den ungarske folkesjelen er aldri langt unna i Bartóks musikk og han kombinerer stadig vekk klassisk tradisjon og nyskapende kunstmusikk med elementer fra folkemusikken, gjerne krydret med uvanlige skalatyper og akkordstrukturer, og fargelagt med den mest varierte og velklingende orkestrering du kan tenke deg. Konsert for orkester ble et av de siste verkene Bartók fullførte før han døde i 1945. Verket ble urfremført i Boston i 1944.
Konsert for orkester består av i alt fem satser, og mange har påpekt at formen er som et palindrom. På hver side av den langsomme og småskumle tredjesatsen er det en munter scherzo, og disse to er igjen flankert av to vektige yttersatser med høy intensitet og raskt tempo.
Konserten er så innholdsrik at det er vanskelig å plukke ut høydepunkter eller typiske trekk. Bartóks karakteristiske ‘nattmusikk’ i tredjesatsen, introdusert helt i begynnelsen av første, er trolig ett av dem. Her skapes stemningen med mange kromatiske halvtonetrinn i kombinasjon med åpne kvarter, strykeinstrumenter med sordin (demper), langsomt tempo, glissandoeffekter og en mørk grunnkarakter.
Enda mer berømt er likevel andresatsen. I stillheten etter førstesatsens drama, setter en skarptromme i gang en pirrende rytmefigur som inviterer til ‘Parenes lek.’ Første par ut er fagottene. I fikserte sekstintervaller snor og snirkler de seg gjennom komponistens lunefulle melodifraser. Så tar oboene over, og sekstene er byttet ut med terser, før klarinettene, fløytene og trompetene følger i tur og orden. Melodiene parallellføres i nye intervallforhold for hvert par. Hele tiden følges de av et delikat akkompagnement, der Bartók viser hele sitt rike repertoar av effekter, spilleteknikker og klanglige nyanseringer for strykeinstrumenter.