Den ungarske komponisten Béla Bartók (1881−1945) er særlig kjent for å ha skapt et modernistisk musikkuttrykk med utgangspunkt i trekk og kjennetegn fra den ungarske folkemusikken. I så måte kunne ikke åpningen av Fiolinkonsert nr. 2 vært mer typisk for komponisten. Over harpenes og strykernes plukkede akkorder, spenner solisten opp et kromatisk tema som fremstår like rapsodisk og improvisert som mye av folkemusikken Bartók satte så høyt.
Bartók er likevel ikke først og fremst folklorist, men en komponist som klarte å skape et særegent uttrykk i den mangslungne musikalske modernismen i første halvdel av 1900-tallet. Fiolinkonsert nr. 2 er komponert i samme tid og ånd som Bergs og Szymanowskis fiolinkonserter, men likevel i en distinkt stil, slik bare Bartók kunne ha skrevet den.
Som komponist hadde Bartók en særlig interesse for ulike variasjonsformer, i tillegg til kromatiske melodier og ikke-tradisjonelle klanger, taktarter og tonalitetsmønstre. Da han skrev sin Fiolinkonsert nr. 2 på 1930-tallet, planla han hele verket i én stor variasjonssats, men Zoltán Székely, som urfremførte konserten i Amsterdam i 1939, ønsket seg tre satser. Verket er likevel preget av variasjonsformen, særlig i andre sats der et lyrisk tema går gjennom seks svært ulike variasjoner. Finalen er et fyrrig ‘bartoksk’ fyrverkeri med uforutsigbar puls og vill virtuositet i solostemmen.
Verket var for øvrig Bartóks eneste kjente fiolinkonsert helt til en annen konsert ble publisert posthumt og denne måtte omdøpes til Fiolinkonsert nr. 2.
(Tekst: Thomas Erma Møller)