Sommeren 1939 satt Béla Bartók i en hytte i de sveitsiske alpene og skrev Divertimento for strykeorkester. Stykket markerer slutten på hans mest fruktbare tiår som komponist og står igjen som et av hans mest spilte og betydningsfulle verk. Han skrev verket på kun to uker og man kan forestille seg at verkets energiske karakterer er en umiddelbar effekt av de idylliske omgivelsene det ble komponert i.
Bak det energiske og lystige er også en mørkere undertone. Divertimento markerte slutten på hans liv i Europa. Bare uker etter det ble ferdig måtte han flykte fra Ungarn på grunn av starten på 2. verdenskrig. Han levde resten av sitt liv i eksil i New York.
Bartók valgte å bruke Divertimento som tittel på verket sitt. En divertimento er et type verk som ble populært på 1700-tallet, særlig på grunn av Haydn og Mozarts mange komposisjoner i den stilen. Det er et klassisk verk som er skrevet for å kunne underholde, både utøvere og publikum, og har ofte en lett og munter karakter. Det er en sterk indikasjon på at verket skal være underholdende.
Bartóks Divertimento var direkte inspirert av barokkens concerto grosso. Det er en musikkform som kjennetegnes av å ha to klanggrupper, der den ene består av en solistgruppe og den andre resten av orkesteret. Gjennom hele Divertimento setter Bartók klangen fra solostemmene i stryk opp mot klangen fra strykeorkesteret.
Han oppnår på denne måten to kontrasterende klanger, blant annet ved bruk av ekko, store dynamiske forskjeller og rytmiske ujevnheter. Notene er svært detaljert nedskrevet, noe som gjør det lettere for musikerne å uttrykke Bartóks intensjoner. For eksempel er solostemmene ofte notert i dynamikker som «piano» og «mezzo piano», som sikrer at de ikke spiller for sterkt. Da oppnår han større klangkontraster mellom solistgruppen og tutti.
Verket har en sterk forankring i den ungarske folkemusikken. Kombinasjonen av moderne komposisjonsteknikker og det folkemusikalske gir verket den særegne klangen Bartók er kjent for. Gjennom hele verket er musikken på grensen mellom tonalitet og atonalitet.
Divertimento starter med kraft og karakter. 1. sats er en vals, med sterk inspirasjon fra sigøynermusikken. I sterk kontrast er 2. sats mye mørkere i karakter, kanskje et uttrykk for hans egne bekymringer av tiden før krigen. I siste sats er musikken tilbake til en livlig og energisk karakter, og divertimentoens formål: Å underholde og glede publikum.