Musikkhistorien er ikke bare en fortelling om komponistene og verkene, men også om instrumentenes utvikling. Ofte var instrumentenes klanglige og tekniske muligheter og begrensninger viktige forutsetninger og inspirasjonskilder for komponistene. I 1790 introduserte trompetisten Anton Weidinger en ny type trompet med hull som gjorde det mulig å spille kromatiske halvtoner og ikke bare toner i overtone- eller naturtonerekken. Og da Josef Haydn fikk høre om nyvinningen i 1796, ble han straks inspirert til å skrive sin berømte Trompetkonsert.
Haydn visste å utnytte det nye instrumentets muligheter, ikke bare med innslag av kromatiske halvtoner i melodien, men også med modulasjoner til andre tonearter, noe som ikke var mulig med den gamle trompettypen uten hull eller klaffer. Trompetkonsert åpner med en energisk og briljant førstesats der solisten får vist frem sitt tekniske overskudd med triller og annen ornamentikk. I den langsomme andresatsen er det trompetens evner til å synge lange, lyriske melodilinjer som står i sentrum. Siste sats, en rask rondo, er kanskje konsertens aller mest berømte sats og et aldri så lite showstykke for trompetsolisten.
Anton Weidinger var selv solist da konserten ble urfremført i Wien i 1800. At konserten i dag er en av de mest populære solokonsertene på trompetistenes repertoar er likevel på ingen måte noen selvfølge. Notematerialet var tapt i mer enn hundre år og konserten ble ikke fremført før det ble funnet igjen i 1929.
(Tekst: Thomas Erma Møller)