Haydn var nærmere 30 år i tjeneste hos familie Esterházy. Der hadde han ansvaret for å levere ny musikk, lede orkesteret, være utøvende musiker og sette opp operaforestillinger. I 1779 fikk han fyrstens tillatelse til å skrive også for andre. Det førte raskt til et ry som komponist langt utenfor fyrstedømmets grenser. Da den musikkinteresserte Nikolaus Esterházy døde i 1790 og arvtageren Anton overtok, ble både orkesteret og Haydn sagt opp. Samme år fikk Haydn en henvendelse fra den tyske impresarioen Johann Peter Salomon, som holdt til i England. En bestilling på tolv symfonier, for fremførelse i London. Ingen har vel noensinne fått en lignende bestilling, hverken før eller senere. Haydn hadde på dette tidspunktet skrevet 92 symfonier, og med sin sedvanlige lette penn og store arbeidsevne var han klar med seks nye symfonier til sesongen 1791-1792. Etter litt hvile- og restitusjonstid tilbake i Wien, var han igjen klar med nye seks symfonier til sesongen 1794-1795. Den nest siste av disse er Paukevirvelsymfonien.
Navnet kommer av paukevirvelen som innleder førstesats, en spenningsskaper som fremkaller et temmelig dystert tema i dype instrumenter. Ikke akkurat festmusikk, vil man tenke. Å, joda. Kontrasten til den neste delen av førstesatsen, Allegro-delen, blir bare desto større.
I The Morning Chronicle dagen etter fremføringen, skrev en kritiker at Haydns symfoni hadde som vanlig vært en genistrek, at den langsomme introduksjonen hadde skapt dyp konsentrasjon, at Allegroen sjarmerte, at Andanten ble spilt om igjen, at menuettene var lekne og søte, og at siste sats overgikk, om mulig, alle de foregående.
Ja, andresatsen, Andanten, ble gjentatt som ekstranummer. Den har et karakteristisk hovedtema. Kanskje er det en kroatisk folkesang Haydn har brukt, kanskje en barnesang? Lekne smårollinger vil i hvert fall fryde seg med å tumle rundt med rare skritt og bevegelser til denne musikken. Det enkle er en spesialitet hos Haydn. Han bruker sin naivitet bevisst, er det blitt sagt om komponisten. Det blir vi minnet på her.
Litt tøys er det også i Menuett-satsen når blåserne svarer hverandre. Men snart blir den mer seriøs. Kontraster er også en spesialitet hos Haydn.
Et lite motiv i hornene åpner sistesatsen. Han lar det straks møte et beslektet mottema i strykerne. De to ideene feier av gårde i en kontrapunktisk virvelvind. Gjentagelser kan ofte kjede. Annerledes her. Gjentagelsene er morsomme og skaper fremdrift helt i mål.