Joseph Haydns (1732−1809) musikere ved Esterházy-hoffet klaget over at de ikke fikk dra hjem til sine kjære da Haydn bestemte seg for å sende en beskjed til sin arbeidsgiver, Prins Nicholas Esterházy. På slutten av Symfoni nr. 45 (1772) har Haydn gitt musikerne instruksjoner i notene om å blåse ut lyset på notestativet og forlate scenen, én etter én, til det til slutt bare er to igjen! Fyrsten tok meldingen og ga dem fri like etter. Anekdoten er likevel langt i fra den eneste grunnen til at akkurat denne symfonien er blitt en av Haydns mest berømte fra hans såkalte ‘Sturm und Drang’- periode på 1760- og 1770-tallet.
Typisk for denne perioden var at musikken hadde en mørkere klangbunn og et mer urolig og illevarslende uttrykk enn ellers i Haydns produksjon, og det gjelder også Symfoni nr. 45. Symfonien åpner med en brutt molltreklang i nedadgående bevegelse som avslører Fiss-moll som verkets toneart − en toneart som ble ansett som mørk og dyster og som var relativt lite brukt på 1700-tallet. Samtidig setter andrefiolinene i gang en urolig synkoperytme og blåserne holder sine utholdte molltreklanger. Denne turbulente åpningen setter stemningen for resten av førstesatsen − en sats der rastløsheten aldri helt slipper taket.
Selv ikke i den elegante langsomme satsen eller den dansende menuetten faller musikkens karakter til ro, og finalen begynner som en klassisk Haydn-finale fra denne perioden, i raskt tempo og med intenst rytmisk driv. Akkurat når man tror finalen går mot slutten, kommer imidlertid overraskelsen − en langsom avslutning og, ikke minst, den berømte avskjedssekvensen.
Trolig var både Haydn selv og hans publikum fornøyd med symfonien for i Symfoni nr. 85 siterer han åpningen av nettopp Symfoni nr. 45.
(Tekst: Thomas Erma Møller)