Det var lenge strid om det virkelig var Joseph Haydn (1732−1809) som hadde skrevet Cellokonsert nr. 2 til Antonin Kraft, førstecellisten i orkesteret ved Esterhazy slott. Riktignok jobbet Haydn lenge ved Esterhazy, men mange mistenkte at Kraft kunne ha skrevet konserten selv. Da Haydns håndskrevne noter dukket opp i 1951 ble imidlertid all tvil satt til side. Dette var definitivt komponert av den wienerklassiske mesteren.
Cellokonsert nr. 2 klinger mer tilbakeholdt og avslappet enn sin mer spenstige og berømte bror i C-dur (nr. 1). Konserten stiller likevel minst like store krav til solistens virtuose teknikk og musikalitet. I Cellokonsert nr. 2 er melodilinjene lengre og krever stort overskudd i frasering og spilleteknikk for å klinge så fritt og elegant Haydn trolig så for seg.
Som seg hør og bør, har den klassiske konserten tre satser. Førstesatsen åpner med en orkesterinnledning som bader i lys og behagelig velklang før cellisten entrer med sin elegante versjon av hovedtemaet. Snart skal solisten likevel settes på betydelige tekniske prøver. Den langsomme andresatsen baserer seg på en drømmende og lyrisk melodi, og Haydn gir melodien tid og plass til å blomstre i enkle og vakre omgivelser med orkesterets varsomme akkompagnement.
Også finalesatsen er preget av elegant enkelhet. Noen har attpåtil hørt en pastoral eller nærmest barnlig karakter i det lekne temaet Haydn har bygd rondosatsen sin rundt. Solostemmen er imidlertid ingen lek og krever at solisten mestrer både dobbeltgrep, hurtige løp og andre tekniske krumspring.
Cellokonsert nr. 2 ble trolig urfremført i 1783.
(Tekst: Thomas Erma Møller)