I 1956 utga Hector Berlioz orkesterversjonen av sin mest kjent sangsyklus − de seks sangene Les nuits d’été. En versjon for piano var utgitt allerede i 1841, og i 1843 orkestrerte han L’absence, som skulle bli den mest berømte av sangene. Diktene var valgt ut fra Théophile Gautiers Poésies diverses (1835−38).
Det ser ikke ut til at Berlioz opprinnelig hadde tenkt seg disse sangene som en syklus, for han anviste dem til tre forskjellige stemmetyper − mezzosopran, alt eller tenor og baryton. I dag fremføres de som oftest av kvinnelige solister. Sangenes gjennomgangsskikkelser er et ungt par −benevnt som han og hun.
Villanelle er et naturstemt kjærlighetsdikt som handler om våren. Han beskriver for henne hvordan de skal vandre sammen i skogen og plukke liljekonvall, betrakte fuglene, sette seg ned i mosen og samtale, plukke med seg markjordbær.
Le spectre de la rose forteller om en rose som plukkes mens den ennå er perlet av dugg, som blir festet til hennes ballkjole og snart dør. Nå vil rosens gjenferd danse ved hennes seng hver natt. Rosens skjebne er likevel misunnelsesverdig, mener Gautier, for "dens grav er pikens bryst".
Sur les lagunes er en sørgesang. Han sørger over sin bitre skjebne, som ikke lot ham få følge henne også i døden.
I L’absence trygler han henne om å komme tilbake, ”som en blomst fra solen”, og klager over hvor langt det nå er mellom dem.
Au cimetiere er et stemningsbilde ved gravstedet om kvelden. Han lytter til duens sang og sanser det overnaturlige.
L’ile inconnue er et fantasibilde hvor han ser dem begge i en båt av gull og elfenben med en englevinge som seil. Han spør hvor hun vil reise, og hun svarer at hun vil til den kysten hvor kjærligheten varer evig.
Diktet Le spectre de la rose ligger for øvrig også til grunn for balletten med samme tittel − en av Djagilevs store suksesser med Ballets russes i Paris. Koreografert av Fokin til Webers musikk ble Rosens ånd en av Nijinskis største roller.
(Tekst: Marit Gaasland)