En ung musiker forgifter seg selv med opium i et øyeblikk av vill kjærlighetssorg. Dosen sender ham inn i en tilstand hvor de skrekkeligste syner hjemsøker ham. Hans elskede blir med på ferden i form av en melodi han møter overalt.
Dette er kortversjon av handlingen i Hector Berlioz’ Symphonie Fantastique, en symfoni som forteller en historie formulert av komponisten i form av et «program» som publikum skulle kjenne før de hørte musikken. Fordi dette er et instrumental-drama, kunne programmet være å anse som teksten i en opera, skrev Berlioz i forbindelse med urfremføringen i Paris i 1830.
Til grunn for innholdet i symfonien ligger Berlioz’ egen kjærlighetshistorie. Etter å ha sett en fremføring av Shakespeares Hamlet i 1827, da han var 24 år gammel, ble han dødelig forelsket i skuespilleren Harriet Smithson som spilte Ophelia. Han sende utallige kjærlighetsbrev, uten at de ble besvart. Symphonie fantastique ble skrevet som uttrykk for hans fortvilete kjærlighetslengsel.
Harriet Smithson var ikke til stede ved urfremføringen, men derimot ved en fremføring to år senere. Da møttes de to, Hector og Harriet, og giftet seg i 1833. Ekteskapet varte bare noen år. Forholdet ble det ikke noe musikk av. Det var intensiteten i den ubesvarte kjærligheten som utløste Berlioz’ fantasi.
Symphonie Fantastique har undertittelen «Episoder i en kunstners liv». Den midterste av de fem satsene er en ladet adagio der idyll og ro hele tiden står i fare for å forstyrres og forsvinne. De to første satsene refererer til virkeligheten og de to siste til mareritt i fantasiens vold.
«Drømmer. Lidenskap»
Kunstneren oppdager kvinnen han blir fullstendig betatt av. I en slags drømmende melankoli dukker hun stadig opp, og kjærlighetstemaet blir med gjennom hele verket. Det bryter inn i de forskjelligste situasjoner og forstyrrer ham med voldsomme følelser av glede, lidenskap, forestilt sjalusi og raseri, av sorg, ømhet og ønske om trøst.
«Et ball»
Tanken på henne forfølger ham. Valsetemaet i denne satsen er avledet av kjærlighetstemaet, som også dukker opp i andre forkledninger.
«Scene fra landet»
En pastoral stemning gir ham fred en stund, men kjærlighetsmotivet får ham til å lengte. Hva om hun bedrar ham? Frykt og sjalusi flammer opp og overmanner ham. Han hører to gjetere som kaller på hverandre i en folkesang. Når melodien kommer tilbake mot slutten av satsen, er det bare den ene stemmen han hører. Den andre svarer ikke. «Torden i det fjerne … ensomhet … stillhet», skriver Berlioz i programmet.
«Marsjen til skafottet»
Kunstneren er opiumsforgiftet. I hallusinasjoner forestiller han seg at han har drept sin elskede. Han er fordømt, på vei til skafottet. I rusen står han utenfor seg selv og iakttar sin egen henrettelse. En prosesjon nærmer seg. Er det fortapelsen? Kjærlighetsmotivet klinger umiddelbart før eksekveringen. Blir han reddet?
«En sabbatsnatts drøm»
Hekser og monstre er samlet for å være til stede i hans begravelse. Kjærlighetsmotivet klinger nok en gang, men har mistet sin rene og vakre karakter. Den er blitt en grotesk og simpel dansemelodi, en heksedans som møter en parodi på den eldgamle dommedagshymnen Dies irae. Skrekkvisjoner, panikk og gru.
Flere år senere skriver Hector Berlioz at Symphonie Fantastique også kan fremføres uten at programmet blir gjort kjent for publikum. Det er nok å beholde titlene på de fem satsene, skriver han da, i 1855, og legger til at komponisten «håper at symfonien i seg selv har tilstrekkelig musikalsk interesse uavhengig av enhver dramatisk intensjon».