I 1830 oppnådde den unge komponisten Hector Berlioz et av sine største mål: han ble tildelt Prix de Rome, den mest prestisjetunge utmerkelsen for franske kunstnere. Han hadde deltatt hvert år siden 1827, men juryen hadde en nokså konservativ innstilling, og Berlioz var en av de mest innovative unge komponistene i Frankrike. I bidraget som endelig nådde opp – kantaten Sardanapale – modererte han stilen såpass at musikken falt i smak hos dommerne.
Å vinne Prix de Rome innebar et stipend for et to års opphold og studier i Villa Medici, Det franske akademiets eiendom i Roma. Berlioz ble aldri særlig begeistret for Roma, og han likte hverken italiensk kunst eller italiensk musikk. Men han ble glad i Italia likevel - på reiser og utflukter bort fra hovedstaden hadde han uforglemmelige opplevelser med italiensk natur og folkeliv. Disse opplevelsene ble utgangspunktet for mye av Berlioz’ musikk de neste årene.
I 1832 bad Berlioz om å få reise hjem til Paris. Året etter møtte han Italias mest berømte musiker der – fiolintrollmannen Niccolo Paganini. Fiolinisten hadde nylig kjøpt seg en Stradivarius-bratsj, og ønsket seg et verk som kunne demonstrere instrumentets muligheter. Paganini elsket Berlioz’ Symphonie fantastique og var overbevist om at han var rett mann for jobben. Berlioz hadde sin tvil, men lovet å prøve, skriver han i sine memoarer.
Musikken Berlioz begynte å skrive ga mer plass til orkesteret en det som var vanlig i en solokonsert. Han var sikker på at Paganinis fenomenale spill likevel ville stjele oppmerksomheten. Så snart første sats var ferdig, ville Paganini se notene. Da han så hvor mange pauser det var i bratsjstemmen, slo han med en gang fast at det ikke ville fungere. “Jeg må spille hele tiden,” sa han skuffet. Berlioz fortsatte uanfektet arbeidet.
I Harold i Italia drar Berlioz veksler på sin store interesse for litteratur. Han var en ivrig leser og selv en dyktig skribent. Harold-figuren er hentet fra boken Childe Harold’s Pilgrimage, et episk dikt av Lord Byron. Byrons Harold vandret melankolsk rundt på landsbygda i Italia og andre land ved Middelhavet. Komponisten kombinerte Harolds opplevelser med sine egne, og bratsjstemmen representerer hovedpersonen, en outsiders perpektiv.
Vi møter hovedpersonen langt borte fra det hektiske bylivet i førstesatsen “Harold i fjellene”. I andre sats slår han følge med en gruppe pilgrimer i “Pilgrimenes marsj”. Tredje satsen “Serenade” er et romantisk mellomspill. Berlioz beskrev sisteesatsen “Bandittenes orgie” som "en rasende orgie der vin, blod, glede, raseri, alt dette, viser frem sin rus … de ler, drikker, slåss, ødelegger, dreper, krenker og går fullstendig amok."
Harold i Italia ble urfremført i Paris i 1834. Fire år senere fikk Paganini høre det for første gang. Etter konserten kom den alvorlig syke fiolinisten bak scenen for å takke Berlioz. Med sønnen som tolk forklarte han at han aldri hadde vært mer beveget etter en konsert. Paganini dro ham ut på podiet, knelte og kysset Berlioz’ hånd til stormende applaus fra salen. Noen dager senere overførte Paganini 20.000 franc til Berlioz – en enorm sum den gangen.