Akkurat som de impresjonistiske malerne malte samme motiv i forskjellig lys, ‘malte’ den franske komponisten Claude Debussy (1862−1918) med de samme melodiske elementene, men forandret de klanglige omgivelsene. Debussy var opptatt av hvordan klangen kunne ‘skifte farge’ og dermed frembringe en helt annen stemning i orkesteret. I Nocturnes, inspirert av James Whistlers impresjonistiske malerier med samme navn, klinger tre av Debussys aller mest fargerike inntrykk og uttrykk: Nuages (Skyer), Fêtes (Fester) og Sirènes (Sirener).
Om Nuages skrev Debussy at den skulle reflektere ‘himmelens uforanderlighet og skyenes langsomme og høytidelige bevegelse, som toner ut i gråtoner med et hint av hvit.’ Debussy bruker mange av sine typiske komposisjonsteknikker i denne satsen. Den subtile og mangefasetterte klangbehandlingen, engelsk horn i en ledende solistrolle, en rik harmonisk palett og utstrakt bruk av kromatisk og pentaton skala er alle definerende fingeravtrykk i denne satsen.
Etter det rolige uttrykket i Nuages, skrus intensiteten opp mange hakk i Fêtes. ‘Fêtes gir oss den vibrerende, dansende rytmen i en atmosfære med plutselige lysglimt,’ skriver Debussy selv. Plutselig vibrerer, danser, kakler og gnistrer Debussys tonespråk uten at den raffinerte klangbehandlingen går tapt av den grunn. Her viser Debussy at han også kunne skrive virtuost og lekent for orkesteret.
I siste sats kan man høre de fjærlette fristerinnenes (Sirenenes) livsfarlige lokkesang i form av et ordløst kvinnekor som blander seg med orkesterklangen. Nesten hele satsen har dempet dynamikk og et behersket lydnivå, og Debussys aller mest finpolerte orkestrering. Til slutt forsvinner musikken langt ut på havet med den stiltypiske klangen av harpe og dempede strykere som toner ut.
Nocturnes ble urfremført i Paris i 1900 og viste nok en gang at Debussy ledet den franske tonekunsten inn i et nytt århundre. Verket regnes i dag blant Debussys absolutte mesterverk og som en søyle i den musikalske impresjonismen.
(Tekst: Thomas Erma Møller)