Claude Debussys symfoniske dikt Prélude à l’après-midi d’un faune, på norsk Forspill til faunens ettermiddag, har blitt stående som en milepæl i musikkhistorien. Inspirasjonen kom fra et dikt med en lignende betydning innen litteraturen.
Stéphane Mallarmé (1842–1898) var en av samtidens mest innflytelsesrike diktere i Frankrike, men hadde relativt lav produksjon og begrenset publikum. Mallarmé jobbet med langdiktet Faunens ettermiddag i mange år før det ble publisert i 1876.
Mallarmé livnærte seg som engelsklærer og bodde i en beskjeden leilighet på Rue de Rome i Paris. Der holdt han hver tirsdag salong og ledet diskusjoner om poesi, kunst og filosofi blant sine tallrike bøker og manuskripter. Disse salongene fortsatte i flere tiår.
Mallarmés salonger var et kraftsentrum i Paris’ intellektuelle liv på slutten av 1800-tallet. Blant faste gjester var forfatterne Paul Valéry og Marcel Proust, malere som Claude Monet og skulptøren Auguste Rodin. Debussy besøkte salongen for første gang rundt 1890.
Gjennom besøkene i salongen knyttet Debussy mange viktige bekjentskaper og kom i kontakt med nye ideer. Mallarmé ble imponert over noen sanger komponisten hadde skrevet til dikt av Charles Baudelaire, og ba ham skrive scenemusikk til en oppsetning av Faunens ettermiddag.
Premieren var planlagt i februar 1891, men ble avlyst og aldri gjennomført. Det er ikke kjent hvor mye musikk Debussy skrev til oppsetningen. Han tok prosjektet fram igjen året etter, og det ble urfremført 1894 som et symfonisk dikt med tittelen Forspill til faunens ettermiddag.
Faunen er en mytisk skapning med overkropp som et menneske og bein som en geit. Faunens ettermiddag er utformet som en monolog fra faunen, som våkner opp fra en drøm der han møtte to søte og eventyrlystne nymfer. Til slutt døser han av, med håp om å treffe dem igjen.
På 1890-tallet hadde Mallarmés dikt fått status som et mesterverk. Paul Valéry mente det var det beste franske diktet noensinne, der “en ekstrem sensualitet, en ekstrem intellektualitet og en ekstrem musikalitet kombineres, blandes og settes opp mot hverandre.”
Claude Debussy beskrev tonediktet sitt som “en veldig fri illustrasjon av Mallarmés vakre dikt”. Han utdypet perspektivet i et av sine brev: “… hvis jeg hadde fulgt diktet tettere, ville musikken ha gått tom for energi like fort som en kjerrehest som konkurrerer med en veddeløpshest.”
Mallarmé var i utgangspunktet skeptisk til om musikk kunne tilføre noe til diktet hans, men skrev begeistret etter å ha hørt det for første gang: “Noe slikt hadde jeg ikke forventet! Musikken forlenger følelsen i diktet mitt og maler stemningen mer lidenskapelig enn fargene.”
I løpet av de snaue ti minuttene stykket varte, rakk Debussy å bryte de fleste av kunstmusikkens konvensjoner. Den flytende rytmen, de uvanlige harmoniene og de originale klangfargene skapte en skjør, drømmeaktig stemning som innvarslet en ny musikalsk tidsalder.