Allerede idet stillheten brytes og harper og sordinerte strykere skvulper i gang Claude Debussys (1862−1918) orkesterverk La Mer er komponistens favorittklanger og evner til å skape assosiasjonsrike og stemningsfulle musikalske øyeblikk avslørt. Deretter handler alt om fargene, klangene og lyset som fremmanes i Debussys rike og nyanserte orkesterbehandling, hans utstrakte bruk av pentaton skala og heltoneskalaen, samt hans frigjøring av dissonante akkorder fra funksjonsharmonikkens strenge rammeverk for å klinge fritt, for og i seg selv.
Debussy kalte La Mer for ‘tre symfoniske skisser for orkester’. De tre skissene er i utgangspunktet frittstående, men det er også tematisk materiale og annet som knytter dem sammen, og strukturen er tydelig med to vektige yttersatser og en lettere midtsats. Dermed kan La Mer betraktes som en slags mellomting mellom ’symfonisk dikt’ og ’programsymfoni’. Debussy nevnes gjerne mer og mindre velbegrunnet i samme åndedrag som de impresjonistiske malerne og få steder er hans musikk mer ’impresjonistisk’ enn akkurat i La Mer der hans rike inntrykk av havet formidles så subtilt, antydende og fargefunklende.
Verket ble urfremført i Paris i 1905 og dårlig mottatt, i likhet med mange andre verk av komponisten. Først senere har det kommet til å bli et av Debussys mest populære orkesterverk og betraktes i dag som et av mesterverkene fra første halvdel av 1900-tallet.