Fantaisie pour piano et orchestre er en sjelden perle på franske Claude Debussys (1862−1918) ellers berømte verkliste. Noen tilfeldige omstendigheter førte til at verket, som kunne blitt en milepæl blant franske pianokonserter, endte opp i musikkhistoriens mørke glemmebok. Debussy hadde komponert verket ferdig i 1890 og til og med satt i gang med prøver, men plutselig ombestemte han seg. Han uttalte at orkestreringen var for tjukk. Andre har derimot spekulert i om han var misfornøyd med sin egen evne til å skrive i variasjonsform. Uansett trakk Debussy Fantasien fra konsertprogrammet og nektet å trykke eller fremføre det i sin egen levetid. Først i 1919, etter Debussys død, ble Fantasi for piano og orkester urfremført på en konsert i London med Alfred Cortot og Royal Philharmonic Orchestra.
Til tross for gjenopplivingen etter komponistens død, har Fantasien aldri klart å innta en plass på det europeiske standardrepertoaret. Tvert imot, er det fremdeles blant Debussys mest sjelden fremførte orkesterverker. Fantasien er heller ikke særlig typisk for Debussys tonespråk. Klangsensitiviteten og det atmosfæriske uttrykket er riktignok til stede, men verket hviler like mye på Cesar Francks romantiske tonespråk som på Debussys egne musikalske nyvinninger.
Selv om tittelen er Fantasi, er formen bemerkelsesverdig tradisjonell til Debussy å være og minner mye om den tredelte romantiske solokonserten − uavhengig av om man velger å se på satsinndelingen som todelt eller tredelt. Fantasien har også mye av det virtuose idealet som preget solokonserter opp gjennom hele 1800-tallet, kanskje særlig i den virvlende avslutningsdelen.
(Tekst: Thomas Erma Møller)