1. Prologue
2. Pastoral
3. Nocturne
4. Elegy
5. Dirge
6. Hymn
7. Sonnet
8. Epilogue
Som så mange andre 1900-tallskomponister følte også Benjamin Britten (1913−1976) verdenskrigens mørke på kroppen. Han dro til USA i 1939, men vendte tilbake til England i 1942 og fikk oppleve grusomheter som inspirerte ham til å skrive det berømte War Requiem. I Serenade for tenor, horn og strykere er den nattlige stemningen ikke like angstfylt og depressiv, men snarere ettertenksom og preget av ro, selv om verket er komponert i krigsåret 1943.
Britten har valgt svært ulike tekster, men alle med natt som omdreiningspunkt, skrevet av britiske forfattere fra en tidsperiode på 400 år. Etter den eiendommelige hornsoloen som åpner verket, introduserer Britten teksten The Evening Quatrains av Charles Cotton (1630-1687) i en musikalsk sats han har kalt ‘Pastoral’. Den pastorale roen erstattes av mer affekterte ord og toner i tredjesatsen ‘Nocturne’ med Lord Alfred Tennysons (1809-1892) Blow, bugle, blow. Fjerdesatsen ‘Elegy’ er mørk og mystisk, akkurat som William Blakes (1757-1827) tekst i The Sick Rose.
Også femte sats, ‘Dirge’, er en mørk klagesang, men denne gang med tekst fra 1400-tallet. Stemningen endres markant til den funklende Hymn med tekst av Ben Johnson (1572−1637) før John Keats’ (1795−1821) gripende og erkeromantiske To Sleep pakkes inn i Brittens mest følsomme musikalske innpakning i ‘Sonnet’. Verket rundes av med en epilog, der prologens hornsolo gjentas, men denne gang spilt bak scenen, som et ekko fra fortiden.
Selv om Britten selv ikke la mye i dette verket, ble det godt mottatt av kritikerne ved urfremføringen i 1943 og har blitt stående som ett av hans mesterverk, til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, sin særegne besetning og sitt unike uttrykk.
(Tekst: Thomas Erma Møller)