Benjamin Britten (1913–1976) skrev sin Fiolinkonsert i 1938 og 39 – en ung komponist på vei mot berømmelse i et Europa på full fart inn i andre verdenskrig. Britten deltok på en komponistfestival i Barcelona like før den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936. Han hadde nære venner i landet, og som mange andre intellektuelle, sympatiserte han med republikanerne under krigen.
Høsten 1938 virket det opplagt at republikanerne kom til å tape krigen mot Francos nasjonalister. Britten var selv pasifist og flyttet i 1939 til USA, blant annet for å unngå å bli presset til krigstjeneste. Denne doble sorgen – over en tapt krig og et tapt hjemland – er trolig bakteppet for melankolien som preger fiolinkonserten fra første stund.
Som i Ludwig van Beethovens fiolinkonsert, får paukene innlede første sats alene. Kanskje ligger det en felles krigsreferanse her – Beethoven skrev sin konsert i skyggen av napoleonskrigene. Andre sats er eksplosiv og energisk, med klare referanser til Sergej Prokofjevs første fiolinkonsert fra 1923. Tredje sats er en barokkinspirert Passacaglia der et elegisk soloparti for fiolinsolisten leder inn i en gåtefull avslutning.
«Så langt er dette utvilsomt det beste jeg har skrevet,» skrev Britten om fiolinkonserten til sin forlegger. Den ble spilt for første gang av New York-filharmonien i 1940, med spanske Antonio Brosa som solist.
To år senere vendte Britten hjem til til Storbritannia. Han ble fritatt for krigstjeneste og kunne konsentrere seg om arbeidet med operaen Peter Grimes. Den hadde premiere i juni 1945 og ble Brittens store internasjonale gjennombrudd. Fiolinkonserten har ikke blitt like mye spilt, men de siste tiårene har stadig flere fiolinister og deres publikum fått opp ørene for Brittens stemningsfulle førkrigsverk.
Tekst: Fred-Olav Vatne