Lytt til verkomtalen
En høstdag i 1940 blir Benjamin Britten innkalt til det japanske konsulatet i Boston. Han har tilbrakt det siste året i Nord-Amerika, langt fra krigen i Europa, men nå skal han stå ansikt til ansikt med en diplomatisk situasjon han ikke har forutsett.
En konsul, formell og ulastelig kledd, står bak et massivt skrivebord. På bordet ligger et brev skrevet av Viscount Hidemaro Konoye, mannen som organiserer feiringen av det japanske keiserdømmets 2600-årsjubileum, som Britten har komponert musikk til.
Konsulen sier med en alvorlig mine: «Viscount Konoye, yngre bror av prins Fumimaro Konoye, Japans statsminister, har uttrykt sin dype skuffelse over Deres verk.» Britten lytter oppmerksomt. «De står anklaget for,» fortsetter konsulen, «å ha fornærmet en vennligsinnet makt. De har levert et kristent verk, noe som er uakseptabelt for anledningen.» Luften er tung av støv inne på det sparsommelig innredede kontoret. «Videre,» sier konsulen, «er musikken deres dyster og melankolsk i både melodi og rytme, noe som gjør den fullstendig uegnet for vår nasjonale seremoni. Vi frykter at komponisten må ha misforstått vårt ønske betydelig.»
Stillheten som følger, er tung og ubehagelig. Britten kommenterer ikke brevet der og da, men hendelsen blir en påminnelse om at hans musikk – og pasifistiske overbevisning – ikke alltid harmonerer med andres forventninger.
Tidlig høsten 1939 hadde Benjamin Britten fått en forespørsel fra det britiske konsulatet om å komponere et orkesterverk til en spesiell festlighet for en ikke navngitt stormakt. Han aksepterte på betingelse av at verket ikke skulle ha nasjonalistisk eller sjåvinistisk preg. Senere fikk han vite at oppdraget kom fra Japan, som ønsket musikalske bidrag fra flere komponister til feiringen av det japanske keiserdømmets 2600-årsjubileum.
På dette tidspunktet var Japan dypt involvert i en storskala invasjon av Kina, men hadde ennå ikke formelt gått inn i andre verdenskrig eller inngått allianser med Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia. Japan hadde en sterk tilknytning til vestlig klassisk musikk. Blant andre komponister som skrev musikk til 2600-årsjubileet var Richard Strauss, som deltok etter ordre fra den tyske nazistregjeringen, og franske Jacques Ibert.
Det tok seks måneder før kontrakten på bestillingsverket ankom, noe som ga Britten kun seks uker til å fullføre bestillingen. På dette tidspunktet hadde han allerede begynt arbeidet med Sinfonia da Requiem, som ble det eneste verket han rakk å ferdigstille. Britten diskuterte verkets karakter og de latinske titlene på satsene med den lokale japanske konsulen, og antok at informasjonen ble videreformidlet til den japanske ambassadøren. Han ble informert om at sinfoniaen var passende for anledningen, leverte verket, og hørte ingenting mer på flere måneder, før møtet ved det japanske konsulatet i Boston.
Sinfonia de Requiem hadde sin verdenspremiere i Carnegie Hall, New York, 29. mars 1941, med New York Philharmonic. Året etter ble verket fremført i Storbritannia. Den japanske premieren fulgte først i 1956, med Britten selv som dirigent. Verket var Benjamin Brittens første store orkesterverk. Allerede som 27-åring viser han en mesterlig balanse mellom tradisjon og sitt eget unike musikalske språk. Han utnytter orkesterets fulle spekter, skaper fengslende fargeeffekter og briljerer med kontraster som de dype og høye blåserregistrene, elegant kombinert med harpe og piano.
Sinfonia da Requiem består av tre satser som spilles uten pause.
I. Lacrymosa –latin for «Gråtende». Benjamin Britten etterlot ingen tvil om budskapet i verket da han ga første sats dette navnet. Det er en orkestral rekviemmesse, en musikalsk erklæring fra pasifisten Britten mot krig. Musikken minner om en bønn – som når det langsomt svaiende klagemotivet i strykerne tas opp av blåseinstrumentene og gjentas igjen og igjen av ulike grupper i orkesteret, som en sorgfull klage. Saksofonens inntreden symboliserer dødens ankomst. Saksofonen spiller en viktig rolle i både første og andre sats. Etter et smertefullt klimaks svinner musikken hen, men finner ingen forløsning.
II. Dies Irae – Navnet på andre sats oversettes til «Vredens dag». Britten beskrev denne satsen som en slags dødens dans, drevet av et skjelvende motiv. Andre sats krever knivskarp presisjon og en utrolig intensitet fra alle musikerne i orkesteret. Den avsluttes som i fullstendig destruksjon, der kun fragmenter av musikken er igjen.
III. Requiem aeternam – Bildet endres med den tredje satsen. Navnet betyr «Evig hvile» og sprer en fredfylt stemning, båret av harpe, solo strykere og myke messingklanger. Etter symfoniens mørke åpning, som trekker lytteren ned i dypet, og etter den uhyggelige dansen i Dies irae, dukker et svakt håp opp i finalen: håpet om trøst og et bedre liv etter døden. Mens stykket begynner i d-moll, avsluttes det i D-dur med kun to klarinetter som henger i luften, som et svakt pust av håp.
Innledningen er løst diktet, basert på faktiske hendelser. Beskrivelsen av de tre satsene i verket er basert på Thomas Jungs tanker om verket i en tekst av Bermingham Royal Ballet.