Brittens Cellosymfoni ble skrevet i 1963, dedikert til den anerkjente cellisten Mstislav Rostropovich. Britten og Rostropovich utviklet et nært vennskap i sin tid som kunstnere og samtlige av Brittens verk for cello er skrevet til Rostropovich. I cellosymfonien er det i flere partier tydelig at Rostropovich sin stil har hatt en sterk påvirkning på utformingen av verket.
De urfremførte verket sammen i Moskva med Moskva filharmoniske orkester 12. mars 1964, Britten dirigerte. Denne urfremføringen reflekterte hvordan kultur kan bygge broer, og skape diplomatiske samarbeid og arenaer på tross av den pågående kalde krigen.
Tittelen Cellosymfoni, underbygger at solisten har en annen rolle i dette verket enn i tradisjonelle cellokonserter. Det er skrevet med cello og orkester som to likeverdige bærere av musikken. Fordi verket har en symfonisk karakter krever det at solisten tar på seg ulike roller, både som initiativtaker til dialog, leder av cellogruppen, som del av orkesteret og i rollen som solist.
Britten var en mester på symfonisk komponering og hadde en unik måte å bygge opp verkene sine på. Dette gjør det både krevende å spille og spennende å lytte til. Det er også viktig å trekke frem hvilken innflytelse Rostropovichs spillestil påvirket utformingen av verket. Hans virtuositet, emosjonelle interpretasjon og sensitivitet til klang og tekstur var med på å gjøre Cellosymfonien til noe spesielt.
Cellosymfonien har tradisjonelle symfoniske trekk, for eksempel med tanke på hvordan den er bygget opp. Den består av fire satser. Allegro maestoso, Presto inquieto, Adagio - cadenza ad lib, Passacaglia: Andante allegro.
Første sats bærer preg av sterke konflikter. Dialogen mellom cello og orkester er dramatisk og gjennom satsen blir vi ført gjennom en rekke klangfarger, følelser og teksturer. Det skaper forventninger til de tre neste satsene.
«Inquieto» betyr «rastløs», og det er nettopp det andre sats er. Det er en energisk sats, med rytmiske motiv som skaper både glede og forventning. Den rolige tredjesatsen står i sterk kontrast til forrige sats, lyrisk og følsom. Her får Britten frem hvor godt celloen egner seg til å uttrykke det som ligger nærmest hjertet.
Fjerde sats er en Passacaglia, som er en sats som består av et tema, som blir gjentatt i ulike variasjoner. Her får orkester og cello sammen utforske de ulike variasjonene før de til slutt kommer sammen i en felles, triumferende avslutning.