‘Konserten er skapt med en idé om å utnytte viktige særtrekk ved pianoet, som dets enorme omfang, dets rytmiske kvaliteter, og at det er så velegnet for ornamentering. Dette er på ingen måte en symfoni med piano, men snarere en bravurkonsert med orkesterakkompagnement.’
(Benjamin Britten om sin Pianokonsert)
I sin egen programkommentar slår den britiske komponisten Benjamin Britten (1913-1976) fast at Pianokonserten han komponerte i 1938 tilhører tradisjonen for virtuose solokonserter. Samtidig er konserten ulik alle tidligere tiders pianokonserter i oppbygging og innhold. Istedenfor den vanlige inndelingen i tre satser har Britten valgt å gi verket fire satser med titler som gir inntrykk av at konserten er tenkt som en slags suite. Tonespråket kan minne om Dmitrij Sjostakovitsj med den virkningsfulle blandingen av ertende sirkusmusikk, bitende ironisk distanse og melodisk inderlighet.
Den innledende toccataen er en vill virvelvind der solisten virkelig får vist sine klaverkunster. Den uforutsigbare og energiske satsen preges særlig av de mange uregelmessige rytmefigurene og et distinkt fanfaretema som kommer igjen i ulike former senere i konserten. Åpningssatsen følges av en snodig vals der man ikke kan være sikker på om man er på kabaret eller på galehus. Etter den vidunderlige og vindskeive valsen innleder pianosolisten tredjesatsen uten akkompagnement og presenterer temaet som danner utgangspunktet for variasjonene. Etter en inderlig, lidenskapelig og mystisk impromptu marsjerer Britten med gummistøvlene på i den voldsomme finalesatsen.
Brittens Pianokonsert ble urfremført med komponisten selv som solist på en Proms-konsert i London i 1938. Han reviderte verket i 1945, og selv om det har hatt tungt for å innta en fast plass på standardrepertoaret, har det blitt stadig oftere fremført og innspilt de siste årene og er blitt et friskt alternativ til Sjostakovitsjs, Prokofjevs og andre velkjente pianokonserter fra 1900-tallet.
(Tekst: Thomas Erma Møller)