Edward Elgar (1857–1934) vokste opp i en landsby utenfor den engelske byen Worcester. Han begynte tidlig å skrive musikk, men familien hadde ikke råd til å finansiere komposisjonsstudiene han drømte om. Han arbeidet i mange år som fiolinist før han kunne leve av sin egen musikk, og som selvlært komponist fra bygda følte han seg ofte som en outsider i engelsk musikkliv.
På 1890-tallet vokste Elgars anerkjennelse gradvis, og han ble kjent for et stort britisk publikum med sin Imperial March som han skrev for dronning Victorias 60-årsjubileum som monark. I 1899 oppnådde han internasjonal berømmelse med et variasjonsverk for orkester, best kjent under tilnavnet «Enigmavariasjoner». To år senere opplevde han en ny ellevill suksess da hans to første «Pomp and Circumstance»-marsjer ble urfremført i Liverpool.
På dette tidspunktet hadde Elgar i mange år tenkt på å skrive en symfoni. Hans opprinnelige idé var å skrive en hyllest til den eksentriske britiske generalen Charles Gordon, som døde i Sudan på 1880-tallet. Forbildet var Beethovens «Eroica»-symfoni, skrevet med Napolon i tankene. Da symfonien var ferdig, skrev Elgar imidlertid at symfonien ikke hadde annet program enn «en vid opplevelse av menneskelivet med stor kjærlighet og stort håp for fremtiden».
Symfoni nr. 1 ble spilt for første gang av Hallé-orkesteret i Manchester i desember 1908 og fikk en svært varm mottakelse. Det var på den tiden vanlig å klappe mellom satsene på konsert, og etter tredje sats var applausen så enorm at Elgar måtte komme opp på podiet for å ta imot. I løpet av det neste året ble symfonien spilt rundt hundre ganger bare i Storbritannia.
Symfonien gikk også sin seiersgang gjennom Europa. Arthur Nikisch, tidens mest berømte dirigent, skal ha sagt følgende i forbindelse med at han dirigerte den i Leipzig: «Da Brahms skrev sin første symfoni ble den kalt «Beethovens tiende», fordi den fulgte linjene fra Beethovens ni store mesterverk. Jeg vil derfor kalle Elgars symfoni «Brahms’ femte.»»
Nikisch’ merkelapp har ikke blitt sittende, til det er nok forskjellene til Brahms litt for store. Men Elgar ble neppe fornærmet, for han var en stor beundrer av Johannes Brahms og holdt foredrag om hans tredje symfoni noen år tidligere. Elgars Symfoni nr. 1 står uansett godt på egne ben, og er kanskje mest kjent for det majestetiske temaet som innleder første sats og dukker opp igjen i ulike former gjennom symfonien.
Tekst: Fred-Olav Vatne