Året er 1918, og første verdenskrig stormer i Europa. Den 61 år gamle komponisten Edward Elgar våkner i sykesengen i London. Han har fått fjernet en betent mandel. Fremdeles tung av bedøvelsen, nynner han en vakker og melankolsk melodi. Straks formen er bedre, ber han om penn og papir. Denne melodien blir det første motivet i Elgars berømte cellokonsert.
Elgar er ved dårlig helse og sterkt preget av krigens grusomheter. Sammen med sin beste venn og kone, Alice, beslutter han å flytte ut av sitt herskapelige hjem i London for å tilbringe rolige dager i det lille landsbyhuset, “Brinkwells”, nær Fittleworth, Sussex. Huset ligger like ved den engelske kanal, sundet som skiller Storbritannia fra Frankrike. Om natten hører de den dundrende lyden av artilleri og kanoner fra den franske siden av kanalen. Den 11. november 1918 er krigen over. Stillheten senker seg, og i løpet av sommeren 1919 komponerer Elgar cellokonserten i e-moll, op. 85. Alice skriver i dagboken sin: «E. skriver herlig ny musikk».
Få måneder senere får verket sin verdenspremiere med London Symphony Orchestra og solist Felix Salmond, under ledelse av Elgar selv. Premieren er en katastrofe. Den britiske avisen The Observer skriver:
«I løpet av uken har det vært rykter om utilstrekkelig øvingstid. Uansett forklaring, er det triste faktum at aldri, etter all sannsynlighet, har et så stort orkester gjort en så begredelig utstilling av seg selv... Selve verket er nydelig. Med en meningsfull enkelhet som har kommet over Elgars musikk de siste par årene – men med en dyp visdom og skjønnhet som ligger til grunn for dens enkelhet».
Cellokonserten er en del av et større konsertprogram. De øvrige stykkene dirigeres av Albert Coates, som hensynsløst unnlater å overholde de oppsatte øvingstidene, på Elgars bekostning. Denne gangen skriver Alice i dagboken sin: «den hensynsløse, egoistiske, uhøflige bøllen… den villmannen Coates bare fortsatte å øve».
Seks måneder senere, 7. april 1920, dør Alice etter kort tids sykdom. Elgar er knust over tapet av sin kone og mister sin kompositoriske drivkraft. Cellokonserten forblir Edward Elgars siste betydelige verk.
Noen tiår senere, i 1965, gjør plateselskapet EMI en innspilling av cellokonserten med London Symphony Orchestra og et nytt stjerneskudd, den unge cellisten Jacqueline du Pré. Dirigenten, Sir John Barbirolli, som selv spilte cello i orkesteret under verkets premiere i 1919, har en personlig tilknytning til verket. Du Prés lidenskapelige cellospill og hjerteskjærende tolkning av Elgars musikk vekker stor oppsikt, og innspillingen blir en internasjonal suksess.
Cellokonserten omtales i dag som en “hjørnesten” i repertoaret for solo cello. Stykket kan beskrives som innadvendt, med en stemning som gir uttrykk for vemodig lengsel og sorg. Det kreves en emosjonell følsomhet og dybde fra utøveren, i tillegg til teknisk overskudd og briljanse. Verkets såre stemning settes an fra første tone, med en uttrykksfull klagesang fra solo cello, etterfulgt av et svar fra klarinett, fagott og horn. Deretter introduserer solo cello det vakre melodiske temaet for første sats, som Elgar skrev i sykesengen i 1918. Verket består i sin helhet av fire satser som går attacca, uten stopp. Konserten avsluttes med en reprise av celloens klagesang fra verkets begynnelse. Klagesangen flyter deretter over i en siste gjentakelse av fjerdesatsens melodiske hovedtema, før verket avsluttes med en spenningsoppbygging frem til orkesterets siste akkord.