‘Åpningstemaet skal være enkelt, edelt og eleverende… et slags idealkall – overbevisende, men ikke tvingende eller kommanderende – noe som er over hverdagslige og simple ting…’
(Edward Elgar om Symfoni nr. 1)
‘Nobilmente e semplice’. Betegnelsen på åpningen av Edward Elgars (1857-1934) Symfoni nr. 1 oppsummerer to av de viktigste kjennetegnene ved den britiske komponistens tonespråk: edelt og enkelt. Elgar hadde en egen evne til å komponere musikk med en melodisk ærverdighet og enkel, men distingvert høytidelighet. Når orkesteret synger ett av Elgars mest gullbelagte og aller edleste temaer i åpningen av symfonien, er det akkurat som man får lyst til å løfte haken noen få centimeter, skyve brystkassen litt frem og løfte blikket med nyervervet stolthet og selvtillit.
Temaet i åpningen av Elgars Symfoni nr. 1 skal imidlertid gjennom en dramatisk reise. Etter åpningen blir satsen straks mer livfull og lidenskapelig. Nobilmente-temaet er knapt gjenkjennelig når det utsettes for stadige omforminger og røffe harmoniske omgivelser. Intensiteten i første sats dabber på ingen måte av i andresatsen – en stormfull scherzo med militærmarsj i blikket og blodsmak i munnen. Symfoniens første virkelige hvilestund kommer i adagio-satsen, som mangler mye av Elgars sedvanlige streben og romantiske lengsler og snarere preges av en idyllisk ro. I finalesatsen vender åpningstemaet endelig tilbake i sin opprinnelige form, men med en ny og uovervinnelig kraft og besluttsomhet.
Før Elgar begynte arbeidet med Symfoni nr. 1 planla han en symfoni til ære for Charles George Gordon – en britisk general som hadde utrettet heltedåder over hele verden, fra Kina til Sudan. Selv om han la planene til side og uttrykte at Symfoni nr. 1 ikke hadde noe program, er det ikke unaturlig å få assosiasjoner til en stolt soldat i skinnende uniform når man hører åpningstemaet, til militære grusomheter i andresatsen eller til den endelige triumfen når fienden er nedkjempet i finalen. Andre får kanskje assosiasjoner til Brahms eller Wagner. Mye tyder på at Elgar var inspirert av begge da han komponerte sitt storslagne verk.
Symfoni nr. 1 ble urfremført av Halle Orchestra og Hans Richter i Manchester i 1908 og ble umiddelbart en stor suksess. I løpet av noen uker hadde symfonien blitt fremført i London, Wien, St. Petersburg, Leipzig, Boston, Chicago og Toronto, og i løpet av ett år hadde den blitt fremført mer enn hundre ganger over hele verden.
(Tekst: Thomas Erma Møller)