‘Hvis Han tar pennen fra min hånd, er det Hans ansvar’, skrev Anton Bruckner (1824−1896) da han komponerte Symfoni nr. 9, som han tilegnet sin ‘kjære Gud.’ Til tross for iherdig arbeid med symfonien over mange år, etterlot Bruckner likevel finalesatsen ufullendt da han døde etter en spasertur i 1896. Hans siste fullførte symfonisats ble den langsomme tredjesatsen han kalte ‘Farvel til livet’ og som han fylte med sitater fra tidligere verker.
Mer storslagent, mektig og gripende musikalsk farvel skal man lete lenge etter. For med sin Symfoni nr. 9 satte Bruckner ikke bare punktum for egen karriere, men også kursen mot musikkens fremtid. De tre satsene han fullførte, samt finalefragmentet han etterlot ved sin død, har så dristige harmoniske vendinger og voldsomme rytmiske passasjer at det ikke lenger er noen tvil om at modernismen venter rundt neste sving.
Symfoniens kjerne er, naturlig nok, den uendelige og uforglemmelige tredjesatsen. Bruckners ‘Farvel til livet’ åpner med en melodisk gest så eiendommelig og ekspressiv at den brenner seg fast i bevisstheten. Det store spranget (en none) strekker seg ut over alle tidligere normer for melodiske bevegelser og blir, sammen med den sterkt dissonerende akkorden ved satsens dynamiske høydepunkt, det klareste symbolet på at Bruckner bryter ut av rammene og strekker seg mot det hinsidige.
Her strekkes det wagnerske tonespråket så langt det var mulig å strekke det før tonaliteten løses helt opp. Underveis siterer Bruckner melodiske og harmoniske ideer fra Symfoni nr. 7 og 8 og flere kirkemusikalske verk. For Bruckner var troen på Gud det viktigste av alt, og da var det naturlig å overrekke Symfoni nr. 9 som en siste gave til skaperen han trodde så ufravikelig sterkt på.
Før Bruckner sier endelig farvel, presenterer han likevel sitt siste store symfoniske drama i de to første satsene av sin siste symfoni. Første sats åpner med en mystisk utholdt tone og noen prøvende intervaller som bereder grunnen for en typisk brucknersk messinghymne. Alvorets time er kommet. Resten av førstesatsen er trolig den mest dramatiske Bruckner komponerte − noe som bare forsterkes av den rystende dommedagsstemningen den avsluttes med, og ikke minst av den djevelske scherzo-satsen som følger.
Det er ikke vanskelig å tolke disse to satsene som Bruckners siste intense livskamp før resignasjonen. De melodiske ideene kastes frem og tilbake i ulike instrumentgrupper og tonearter og tøyer alle tidligere normer for tonalitet, uttrykk, klang og symfoniske proporsjoner til bristepunktet.
Symfoni nr. 9 ble urfremført i Wien i 1903. Siden har det vært en mer enn 100 år lang debatt om hvorvidt den ufullendte finalen skal fullføres og fremføres eller om symfonien er aller mest fullkommen når den er ufullendt og avsluttes med Bruckners ‘Farvel til livet’. I kveld fremføres den tresatsige versjonen av verket.