Strykerne spenner opp et dirrende bakteppe for et saftig hovedtema i cello og horn før de symfoniske bølgene velter ut i konsertsalen med en intensitet og en inderlighet som kan ta pusten fra deg. I Symfoni nr. 7 inviterer Anton Bruckner (1824−1896) lytteren umiddelbart med inn i en symfonisk verden som på samme tid er uttrykk for senromantikkens symfoniske ekstravaganse og samtidig en særegen brucknersk sfære.
Bruckner er kjent for sine kolossale klangmasser og mektige symfoniske bølger. Samtidig har akkurat Symfoni nr. 7 også blitt kalt Bruckners ‘lyriske’ symfoni − riktignok uten komponistens samtykke. Man kan hevde at komponisten i denne symfonien byr på en melodisk rikdom og lydhørhet som overgår hans øvrige symfoniske verker.
Kanskje var det Bruckners inspirasjonskilde som preget Symfoni nr. 7 i ‘lyrisk’ retning. For Bruckner var det nemlig møtet med Richard Wagner og Wagners musikk som for alvor hadde tent den kreative gnisten på 1860-tallet og inspirert ham til å skrive storslåtte symfonier av enorme proporsjoner. Da Bruckner komponerte Symfoni nr. 7 i 1883 lå Wagner for døden og symfonien er blitt et slags monument over Wagner, aller tydeligst i den gripende andresatsen der Bruckner bruker fire wagnertubaer som en klanglig hyllest til den gamle mesteren. Satsen er andektig og alvorlig, men har samtidig et element av trøst. Wagners musikalske ånd og symfoniske tenkning lever videre.
Etter den langsomme andresatsen, følger en kontrast når Bruckner presenterer en av sine mest lekne og spretne scherzosatser − etter sigende inspirert av hanegal. I finalen spennes buen tilbake til materialet fra første sats, men nå med enda større og mer insisterende kraft og mektigere messingmasser frem mot triumfen i codaen.
Symfoni nr. 7 ble urfremført i Leipzig i 1884. Den ble Bruckners største suksess og regnes fremdeles av mange som hans mest vellykkede og helstøpte symfoni.