Anton Bruckner Symfoni nr. 6

‘Die Sechste ist die keckste’ [Den sjette er den djerveste], sa Anton Bruckner (1824-1896) da han skulle vurdere Symfoni nr. 6 opp mot sine øvrige bidrag til sjangeren. Det er for så vidt ikke vanskelig å kjenne igjen opphavsmannen i de mektige klangmassene og majestetiske melodiene eller den kolossale kraften og det senromantiske suget i tonespråket.

Samtidig skiller Symfoni nr. 6 seg fra Bruckners øvrige symfonier både i klang og oppbygning. I mange øyeblikk er det noe uforløst ved dette verket, men samtidig også en sitrende spenning få, om noen andre, Bruckner-symfonier kan måle seg med. Samtlige satser har øyeblikk av klangfarger og samklanger som virker fremmede i Bruckners univers og ikke minst øyeblikk der den rytmiske kompleksiteten er så fremtredende at den nærmest tar overhånd og viser lytteren vei inn i en annen og helt annerledes verden.

Førstesatsen begynner med en typisk Bruckner-rytme i strykerne. Satsens dramatiske og dynamiske tone settes umiddelbart og gir et urolig bakteppe for det søkende hovedtemaet. Den urolige rytmen vender stadig tilbake og preger hele førstesatsen, ikke minst når det dundrer løs i det voldsomme klimakset mot slutten av satsen. Den langsomme andresatsen har noe av samme aura som tilsvarende satser i andre Bruckner-symfonier, men er den eneste i ren sonatesatsform og klinger også stadig vekk uvanlig på overflaten.

Det er likevel ingenting sammenlignet med tredjesatsen – Bruckners mest skremmende og uforutsigbare scherzo – strittende av uforløst spenning fra begynnelse til slutt, bare midlertidig avbrutt av den deilige trioen. Finalen begynner med samme urolige karakter som preger store deler av symfonien. Til slutt kommer likevel forløsningen når åpningens rytmiske motiv vender tilbake og Bruckner endelig løser opp spenningen i en triumferende coda.

Den stygge andungen blant Bruckners symfonier ble aldri fremført i sin helhet i komponistens levetid – kun de to midtsatsene i 1883. Urfremføringen av Symfoni nr. 6 kom i stand først i 1899 i Wien med selveste Gustav Mahler på dirigentpodiet. Selv om Symfoni nr. 6 ikke kan måle seg med populariteten til nr. 7, 8 og 9, har stadig flere fått ørene opp for denne uslepne diamanten i Bruckners symfonisamling.