Anton Bruckner (1824–1896) var en enestående komponist på flere måter. Han jobbet lenge som lærer og organist, og var godt voksen da han skrev sine første orkesterverk. Og selv om han etter hvert fikk sine trofaste og dedikerte tilhengere, blant andre den yngre komponisten Gustav Mahler, forble musikken hans kontroversiell hele karrieren.
I desember 1884 opplevde Anton Bruckner en av sine største suksesser da Symfoni nr. 7 ble urfremført i Leipzig. Den fikk en svært varm mottakelse både av anmelderne og publikum og ble et internasjonalt gjennombrudd for komponisten. Hjemme i Wien, der hans musikk sjelden hadde vakt begeistring, ble han jublet opp på scenen igjen og igjen av publikum.
Tidligere på året hadde han begynt på sin åttende symfoni, og nå kunne han gå tilbake til arbeidet med fornyet energi og selvtillit – det siste hadde han aldri hatt for mye av. Bruckner hadde enorme ambisjoner for verket, og først i 1887 kunne han sende partituret til dirigenten Hermann Levi, som skulle lede urfremførelsen.
Ikke lenge etter fikk Bruckner beskjed fra Levi om at det ikke ble aktuelt med noen urfremørelse – symfonien måtte skrives om. Dirigenten mente det ville være umulig å fremføre symfonien i sin daværende form. Han likte melodiene, men orkestreringen klarte han ikke å forholde seg til.
Bruckner tok Levis tilbakemeldning usedvanlig tungt. Han hadde alltid vært i overkant mottakelig for sine venners innspill, og nå begynte en revisjonsraptus uten like: ikke bare skulle den åttende gjennomgås, men også hans fem første symfonier. Alt arbeidet munnet ut i et villniss av symfoniversjoner, og den niende symfonien, som han var godt i gang med, klarte han aldri å fullføre.
I 1892 ble Symfoni nr. 8 spilt for første gang i Wien, i revidert utgave og for et celebert og stort sett velvillig publikum. På veien hadde Bruckner fått tillatelse til å dedikere symfonien til selveste keiser Franz Joseph, som også støttet utgivelsen av verket økonomisk. Først på 1970-tallet ble originalversjonen av symfonien utgitt og fremført offentlig. På denne konserten er det originalversjonen som spilles.
Symfoni nr. 8 har et enormt register i klang og følelsesuttrykk, fra ekstatiske fanfarer til nattsvarte dypdykk. Alle de tre første satsene har likhetstrekk med tilsvarende satser i Beethovens niende symfoni. Første sats begynner tåkeaktig og gåtefullt før det braker løs, andre sats er en energisk og til tider eksplosiv Scherzo.
Adagioen som utgjør tredje sats er den lengste satsen i Bruckners lengste symfoni, og mange mener den er blant hans aller beste komponisjoner. Den mektige innledningen til fjerde sats peker fremover mot 1900-tallets stjernekrigerske filmmusikk, og skal ha vært inspirert av et kosakkbesøk til keiseren i Wien.