Scheherazade er eventyrfortelleren som forteller for livet. Hun stopper midt i historien, når dagen gryr, og forsikrer om at hun skal fortelle historien ferdig neste natt. Og slik fortsetter hun, i tusen og en natt, til sultanen har gitt opp sitt forsett om å ta livet av henne. Han er én gang blitt sviktet av en av sine mange koner, og for ikke å bli sviktet igjen, har han funnet ut at det er best å ta livet av dem. Men etter å ha hørt på eventyr natt etter natt, skal han visstnok ha lært seg folkeskikk og også blitt forelsket i Scheherazade. Dermed blir hun spart, og sparer også alle de andre som ville fulgt etter henne. Men akkurat det var ikke hovedsaken for Rimskij-Korsakov.
Alt han hadde ønsket, skriver han i selvbiografien i 1908, var at tilhøreren, hvis han likte stykket, skulle la seg rive med av orientalske inntrykk av «eventyrlige underverker».
Programmet han hadde skissert, besto av «enkeltstående episoder og bilder fra Tusen og en natt», spredt gjennom fire satser som han kalte «havet og Sinbads skip», «den fantastiske historien om Prins Kalendar», «Prinsen og prinsessen» og «Bagdad-festivalen». Men disse titlene var kun for ham selv. For lytteren planla han å kalle satsene for Preludium, Ballade, Adagio og Finale. Men selv det tok han bort. Han hadde uvilje mot å gi lytterne et program å følge. Han ville ikke styre publikums opplevelse.
Men at det dype åpningstemaer er sultanen og at solofiolintemaet er Scheherazade, det må vi vel kunne si, uten å røpe for mye.
Komponisten dirigerte selv urfremføringen i St. Petersburg i 1888. Scheherazade er et av Rimskij-Korsakovs mest populære verker.