Carl Nielsen (1865–1931) vokste opp i fattige kår på Fyn i Danmark, som den syvende i en søskenflokk på tolv. Men barndommen var rik på musikk: Moren sang ofte folkesanger i hjemmet, og faren var en populær spellemann på fele og kornett. Selv lærte han å spille fiolin, piano, horn og kornett, og begynte å lage sin egen musikk i åtte-niårsalderen.
I 1884 flyttet Carl Nielsen til København for å studere musikk, og i løpet av de neste årene fikk han flere av sine komposisjoner fremført i hovedstaden. Det var likevel ikke mulig å leve av inntektene fra musikken, og i 1889 tok han arbeid som fiolinist i andrefiolingruppa ved Det Kongelige Kapel, der den norske komponisten Johan Svendsen var kapellmester.
Han beholdt jobben som fiolinist i 16 år, og satt blant annet i orkesteret da Svendsen dirigerte urfremførelsen av Nielsens Symfoni nr. 1 i 1894. Symfonien ble en stor suksess, og to år senere ble den varmt mottatt også i Berlin. Parallelt med at hans internasjonale anerkjennelse fortsatte å vokse, fikk han også nye arbeidsoppgaver i musikklivet, og ble etter hvert en svært travel dirigent.
Symfoni nr. 4 med tilnavnet «Det uutslukkelige» ble skrevet i årene 1914–16, mens første verdenskrig herjet i Europa. Symfonien begynner med en energi og intensitet som en knapt hadde hørt i en symfonisk innledning før. Den siste satsen preges av en voldsom "strid" mellom to paukister, og mange har tolket symfonien som en kommentar til krigen.
Carl Nielsen skrev selv en kommentar til symfonien, uten å nevne krigen. Her setter komponisten ord på musikkens unike evne til å uttrykke livskraften bak alt det menneskene, dyrene og plantene gjør, til å uttrykke selve viljen til liv. Han understreker at symfonien ikke må tolkes som en beskrivelse av noe konkret, men av den grunnleggende følelsen bak all denne myldrende aktiviteteten. Han konkluderer slik: «Musikk er liv, og som livet uutslukkelig.»
(Tekst: Fred-Olav Vatne)