Carl Nielsen skrev to operaer: Saul og David, en seriøs opera med handling fra Det gamle testamentet, og Maskarade, bygget på Holbergs forviklingskomedie av samme navn. Og denne gang skulle det bli «noget sjovt», sa Carl Nielsen om den siste.
Han lyktes til fulle. Operaen ble oppført 20 ganger allerede første sesong i 1906. I hans levetid ble den fremført 68 ganger, og da operaen igjen ble satt opp på Det Kongelige Teater i anledning av 150-årsjubileet for Nielsens fødsel i 2015, var det for 288. gang. Maskarade har ubestridt posisjonen som Danmarks nasjonalopera.
Det korteste resyme er at Leander har forelsket seg på karnevalet. Det vil skape problemer, for hans sure, gamle far har allerede avtalt med en annen far hvem Leander skal gifte seg med. To og en halv spilletime senere, når maskene faller, viser det seg at Leonora, som Leander i hemmelighet har byttet ring med underveis, nettopp er den som faren har utsett som sin svigerdatter. Og alle, høy og lav, gir seg ende over i glede.
Vi danser, danser alle, saa Jord og Himmel gjalde, og synger Falle-ralle-ralle, falle-ralle-ra!
Carl Nielsen forestiller seg to hovedtyper kunstnere, og som han sier: «en åndsrætning, der smiler, og en, der ikke kan». I den smilende åndsretningen er Mozart den komponisten Carl Nielsen fremhever, fremfor noen. Mang en musikkhistoriker har også påpekt et åndsfellesskap mellom de to. Når vi leser hva Carl Nielsen skriver om Mozart i sin bok Levende Musik, forstår vi hvorfor:
Han gav os sig selv, sit venskap, sin ånd, sin fine
følelse, sit hjertelige smil, sin dybe alvor og sit
muntre, friske sind gjennnem sine udødelige
melodier og sin skønne, rige kunst..