For mange virket han som den absolutte legemliggjørelsen av håp, og den største sjansen for at musikk kunne forandre verden til det bedre.
JoAnn Falletta, dirigent og tidligere student av Leonard Bernstein
Den amerikanske komponisten, dirigenten, pianisten og pedagogen Leonard Bernstein (1918-1990) kan sies å være en av de mest innflytelsesrike skikkelsene innen klassisk musikk i det 20. århundret. Hans arbeid for å fremme klassisk musikk har hatt enorm betydning for dens rolle i moderne tid. Med inspirasjon fra ulike musikalske stiler som jazz, populærmusikk, jødisk musikktradisjon, musikal og klassisk musikk, skapte Bernstein en kompositorisk stil som var helt hans egen.
1950-tallet var et produktivt tiår for Leonard Bernstein. Han skrev fem nye stykker for Broadway-scenen, komponerte flere symfoniske verker, ble nominert til Oscar for beste musikk til filmen On the Waterfront og ble utnevnt til musikalsk leder for New York-filharmonien, som han hadde et nært samarbeid med hele sin karriere. Bernstein var en engasjert og karismatisk formidler av klassisk musikk på nasjonal tv, og ledet programmene Omnibus og Young People’s Concerts for CBS Fjernsyn. I løpet av disse årene komponerte han sine mest kjente verker, som operetten Candide over en roman av forfatteren Voltaire, musikalen West Side Story og orkesterverket Serenade, inspirert av Platons Symposium.
Serenade var et bestillingsverk fra Koussevitzky-stiftelsen. Sergei Koussevitzky (1874-1951) var musikalsk leder for Boston Symphony Orchestra, og en av Bernsteins viktigste veiledere. Bernstein fullførte verket 7. august 1954, med følgende dedikasjon: Til kjærlig minne om Sergei og Natalie Koussevitzky.
Serenade består av fem satser, og har en besetning for solo-fiolin, strykeorkester, harpe og et bredt utvalg perkusjonsinstrumenter som pauker, skarptromme, tenortromme, basstromme, triangel, cymbal, xylofon, klokkespill, rørklokker, kinesiske treblokker og tamburin. Urfremførelsen var i september samme år, med Leonard Bernstein som dirigent og fiolinist Isaac Stern som solist.
Bernstein uttalte selv at hans største motivasjon som komponist var å kommunisere, og at alle hans verker kunne anses å være teaterstykker. Til Serenade hentet Bernstein inspirasjon fra den greske filosofen og forfatteren Platons berømte tekst, Platons Symposium, også kjent som Drikkegildet i Athen. Teksten er en lovprisning av kjærligheten, og bygd opp som en dialog mellom syv talere. Bernsteins orkesterverk har en uttrykksbredde fra det skjøre og vakre til det lekne og humoristiske, og utfordrer solo-fiolinistens evne som overbevisende historieforteller. I løpet av de fem satsene introduseres de syv talerne i musikken. Hver sats bygger videre på et musikalsk element fra foregående sats, som i en dialog hvor hver av talerne tar utgangspunkt i det den forrige har sagt.
Bernstein-biografen Humphrey Burton antyder at verket kan sees som et portrett av Bernstein selv: storslått og edelt i første sats, barnlig i andre, sprudlende og lekent i tredje, rolig og mildt i fjerde, så en dommedagsprofeti og avslutningsvis en jazzy ikonoklast - en som angriper og utfordrer tradisjon og vedtatte sannheter - i finalen.
I. Talerne Phaedrus og Pausanias (tempo er langsomt og deretter livlig og friskt). Phaedrus åpner symposiet med en lyrisk tale og lovprisning av kjærlighetsguden Eros, inderlig vakkert fremstilt i solo-fiolinen. Når Pausanias tar ordet for å beskrive elskerens dualitet, bryter satsen ut i lekenhet, krumspring og overraskende momenter.
II. Taleren Aristofanes (tempo er raskt). Satsen starter med en melodi som bukter seg av sted, mens strykeorkesteret akkompagnerer og kommenterer i bakgrunnen, før de responderer med nye musikalske innspill. Slutten har tydelige preg av en vuggesang i melodi og rytme. Aristofanes forteller om kjærlighetens mytologi. Atmosfæren er rolig og full av sjarm.
III. Taleren Erixymachus (tempo er veldig raskt). Satsen er kort, energisk og «plaprende», som en taler som snakker over seg som en foss! Både rytme og melodi er full av lekne krumspring. Legen Erixymachus snakker om kroppslig harmoni som en vitenskapelig modell for hvordan kjærlighetens mønstre fungerer.
IV. Taleren Agathon (langsomt tempo). Satsen begynner inderlig vakkert, med en sangbar melodi i solo-fiolin. Agathon lovpriser alle aspekter av kjærligheten, dens krefter, sjarm og funksjoner. Bernstein beskriver satsen som en tredelt sang.
V. Talerne Sokrates og Alcibiades (tempo er “utholdt”, og deretter hurtig og levende). Sokrates beskriver sitt besøk hos spåkonen Diotima og gjenforteller hennes tale om kjærlighetens onde ånder. Kjærlighetens demoner er et bilde på kjærlighetens dybde, mener Sokrates. Hans ansiennitet som en sentral filosof øker følelsen av belærende nøkternhet, i en ellers hyggelig diskusjon etter middagen. Alvoret blir avbrutt av den fulle politikeren Alcibades og hans venner, og musikken bryter ut i full fest. Bernstein sa selv: Hvis det er et snev av jazz i feiringen, håper jeg det ikke blir tatt for å være gresk festmusikk, men snarere det naturlige uttrykket til en moderne amerikansk komponist gjennomsyret av middagsselskapets tidløse ånd.
Omtalen av satsene i Serenade er delvis hentet fra Leonard Bernsteins egen beskrivelse, som han skrev dagen etter at verket var fullført. Bernsteins originale tekst kan leses her.