Som komponist hadde Leonard Bernstein større suksess på teatrene enn i de klassiske konsertsalene. West Side Story hadde premiere i 1957, og suksessen overskygget mye av det han skrev av mer klassiskpreget musikk. Da han ble innstilt som musikkdirektør for New York-filharmonien i 1958, måtte han gå med på å gi opp Broadway-karrieren. Han var den første amerikanskfødte dirigenten som fikk en kunstnerisk topplederstilling i et større, amerikansk orkester, og New York-filharmonien godtok ikke at han skulle eksponere en slik sjanger-blanding.
Etter sju år som musikkdirektør, bad han om et sabbatsår for å få tid til å komponere. Da hadde han allerede fått bestillingen på et korverk til Chichester-katedralen i Sussex i England. Bestilleren antydet at Bernstein kunne bruke Salmenes bok som tekstgrunnlag, og gjerne ha med et hint til West Side Story i musikken. Men uansett hvordan han valgte å skrive verket, skulle han være tro mot sin egen personlige stil, sto det i oppdraget. Altså et pusterom fra det strenge klassiskregimet i New York.
Bernstein satte sammen en lengre tekst fra Salmenes bok, på hebraisk, og utformet verket for guttesopran, en solistkvartett, kor og orkester.
Chichester-salmene ble et tonalt verk med fengende, ganske kompliserte rytmer.
Bernstein mente selv at verket hadde en «populærmusikalsk stil», med en «gammeldags sødme». Det må vi absolutt gi ham rett i. David-salmen i 2. satsen, som synges av guttesopranen, og der lyren har fått et forstørret uttrykk i to harpe-stemmer, kunne gått rett inn i en musikal.
Chichester-salmene fremføres mange steder i år i anledning av 100 års-jubileet for komponistens fødsel. Et melodisk, lyst verk med et budskap om brorskap og fred.
(Tekst: Bodil Maroni Jensen)