Leonard Bernstein: Høydepunkter fra musikalene

Konserprogram for Best of Bernstein-konsertene:

On the Town: New York, New York On the Town: Lonely Town On the Town: I Can Cook, Too

1600 Pennsylvania Avenue: The President Jefferson Sunday Luncheon Party March 1600 Pennsylvania Avenue: Take Care Of This House                                     

Peter Pan: Dream with me

Wonderful Town: One Hundred Easy Ways To Lose A Man Wonderful Town: A Little Bit In Love

Symfonisk suite fra ‘On the Waterfront’

Candide: Ouverture Candide: I Am Easily Assimilated Candide: Nothing More Than This Candide: Glitter and Be Gay

West Side Story: Dance at the Gym West Side Story: Maria

Trouble in Tahiti: What a Movie

Candide: Make Our Garden Grow

‘Dette skal være vårt svar på vold: vi skal skape musikk mer intenst, vakkert og hengivent enn noen gang tidligere.’ (Leonard Bernstein)

Den amerikanske komponisten, dirigenten, forfatteren, musikkpedagogen, pianisten og tenkeren Leonard Bernstein (1918−1990) var en av 1900-tallets helt sentrale musikkpersonligheter. Med en grenseløs og hemingsløs tilnærming til alle former for musikalske impulser kunne han dirigere Mahler den ene dagen, komponere musikal den neste og lede TV-program om klassisk musikk den tredje. Også som komponist blandet han gjerne sammen elementer fra jazz, opera og musikal i ett og samme verk. Bernsteins produksjon er på mange måter selve lydsporet til 1900-tallets USA og dets kultur, samfunn, musikk, filmer og scenekunst.

‘New York, New York … It’s a hell of a town!’ synger tre sjømenn i åpningen av musikalen On the Town (1944). De har akkurat fått bevilget ett døgn fri i New York og bruker det på å utforske det hektiske storbylivet. Det er vel neppe noen overraskelse at det også er forelskelser med i bildet. On the Town har tekst av Betty Comden og Adolph green og ble først satt opp på Broadway i 1944 før det ble laget en filmversjon i 1949. Senere er den blitt fremført utallige ganger på verdens store musikalscener. De mest kjente numrene er den klassiske musikalballaden ‘Lonely Town’, der Gabey klager over storbyens ensomhet når kjærligheten uteblir, samt Hildys småfrekke og brennhete forsøk på å forføre Chip i ‘I Can Cook, Too’.

Der On the Town var en stor suksess for Bernstein, gikk det ikke like godt med 1600 Pennsylvania Avenue (1976) med tekst av Alan Jay Lerner, som omhandler livet i ‘Det hvite hus’. Bernsteins musikal ble kompromissløst slaktet av kritikerne og er en av de store floppene i Broadways historie etter å ha blitt tatt av plakaten etter bare 7 forestillinger. Musikken er like fullt i ekte Bernstein-stil og vel verdt å lytte til. Bernstein brukte flere enkeltnumre i andre sammenhenger senere. Her fremføres den sprudlende ‘The President Jefferson Sunday Luncheon Party March’ og det inderlige solonummeret ‘Take Care of this House’.

Inderlig er også den vakre balladen ‘Dream with Me’, som Bernstein skrev til musikalen Peter Pan i 1950, men som utrolig nok ble utelatt fra den opprinnelige oppsetningen. Bernstein hadde blitt bedt om å skrive musikk til noen få dansenumre, men leverte langt mer musikk enn det som var bestilt, blant annet flere solosanger. Først på begynnelsen av 2000-tallet, da dirigenten Alexander Frey ble oppmerksom på det utelatte materialet og bestemte seg for å gjøre innspillinger av det, ble det tilgjengelig for publikum. ‘Dream with Me’ viser Bernsteins aller fremste kvaliteter som melodiker og er på alle måter en skjult perle i hans rikholdige produksjon.

I Wonderful Town (1953) har Bernsteins musikaltoner nok en gang inntatt New York, denne gang sett gjennom øynene på to søstre som har flyttet fra en stille småby i Ohio for å søke lykken i storbyen. Teksten er basert på et skuespill av Joseph Fields og Jerome Chodorov. Handlingen er lagt til 1930-tallet og mye av musikken har noe av den samme lette og melodiøse stilen som karakteriserte 30-tallets underholdningsmusikk. I ‘One Hundred Easy Ways To Lose A Man’ sukker Ruth oppgitt over at søsteren stadig påkaller seg menns oppmerksomhet mens hun selv aldri lykkes i kjærlighetslivet. I kveldens andre utdrag møter vi søsteren Eileen som er yr, forvirret, lykkelig og ‘A Little Bit In Love’ med Frank.

I Symfonisk Suite fra ‘On the Waterfront’ (1955) viser Bernstein frem helt andre sider av sin mangefasetterte komponistpersonlighet. Musikken er basert på filmmusikken han skrev til ‘On the Waterfront’ – en prisvinnende film med selveste Marlon Brando i en av hovedrollene. Her er musikken satt sammen til en symfonisk suite og en oppsiktsvekkende velfungerende musikalsk helhet. Musikken er i stadig forvandling, nesten som et symfonisk dikt av Liszt, men med et tonespråk like fargerikt, komplekst og variert som Stravinskijs. Satsene spilles uten pause og har et stort spenn i stil og uttrykk, fra den drømmende og lyriske innledning til den påfølgende intense og nærmest brutale ‘Presto barbaro’, men fremstår likevel som deler av en større symfonisk enhet.

Bernstein er likevel aller mest kjent som musikkdramatisk komponist og i Candide (1956) har han beveget seg akkurat over grensen mellom musikal og operette. Candide er betegnet som en komisk operette og har et klart slektskap til den europeiske operettetradisjonen. Likevel er tonespråket umiskjennelig Bernsteins eget med sin karakteristiske rytmiske kompleksitet og eklektiske stilblanding. Her er virtuose arier og storslagne korsatser og stadig vekk et hint av musikalsjangeren. Teksten er basert på 1700-tallsforfatteren Voltaires berømte roman med samme navn, men bearbeidet og tilpasset av tekstforfatterne Lillian Hellman, Hugh Wheeler, Richard Wilbur og Stephen Sondheim. Candide ble opprinnelig skrevet på 1950-tallet, men ble senere omarbeidet og revidert i flere omganger.

Den berømte ouverturen til Candide bobler av energi og forbereder lytteren både på musikken og dramaet som skal komme. Selve handlingen begynner i det tyske baroniet Westphalia der Candide, baronens uekte nevø, får leve og bo. Når det oppdages at Candide har et kjærlighetsforhold til baronens datter, Cunegonde, kastes han ut av den elitistiske drømmeverden og må klare seg på egen hånd. Handlingen er dramatisk, men med et distinkt komisk og satirisk tilsnitt og et gjennomgående skråblikk på både klasseforskjeller og kulturkollisjoner. I tillegg til ouverturen og den rørende og storslåtte finalen ‘Make Our Garden Grow’, fremføres den snertne tangoparodien ‘I am Easily Assimilated’, den melankolske arien ‘Nothing More Than This’ som Candide synger når han møter sin elskede Cunegonde igjen etter mange år og oppdager hva og hvem hun har blitt, og Cunegondes virtuose og lidenskapelige ‘Glitter and Be Gay’.

Det eneste Bernstein-verket som kan konkurrere med Candide i popularitet, må være West Side Story (1957). Musikalen er basert på William Shakespeares udødelige historie om ‘Romeo og Julie’, men har flyttet handlingen til New York og Manhattans gjengmiljøer på 1950-tallet gjennom Arthur Laurents’ og Stephen Sondheims tekst. Her øser Bernstein av sin mest fargerike, komplekse og ‘catchy’ musikk med en karakteristisk blanding av jazzelementer og en rekke andre musikkstiler. West Side Story er aller mest kjent for sine heftige dansenumre, som ‘Dance at the Gym’, og udødelige solosanger med magiske melodier som ‘Maria’. West Side Story ble satt opp på Broadway i 1957 og ble umiddelbart en stor suksess. Allerede i 1961 ble det laget en filmversjon som vant 10 Oscar og 3 Golden Globe.

I operaen Trouble in Tahiti (1952) har Bernstein også skrevet teksten selv og skapt ett av sine mørkeste verk. Musikken viser noe av Bernsteins bredde i stil og uttrykk og har evnen til å trollbinde lytterne, enten de liker opera eller musikal, jazz eller klassisk. Tittelen henspiller på en film karakteren Dinah ser i stykket – en film som viser seg å ha mange paralleller til hovedpersonens eget liv og problemer. Her fremføres Dinahs arie ‘What a Movie’ der hun plutselig blir klar over problemene i sitt eget liv idet hun forteller om filmen til noen fremmede i en butikk.

Gjennom sine musikaler, operetter og operaer, sin filmmusikk og sine verk for kor og orkester, har Bernstein etterlatt seg ett av 1900-tallets rikeste og mest eiendommelige musikalske livsverk. 100 år etter hans fødsel feires han ikke bare som en helt i amerikansk musikkliv gjennom mange tiår, men som en stor komponist og en udødelig personlighet på den globale musikkscenen. Bernstein levde sitt liv i og med musikken og snakket ofte i store ord om musikkens kraft og betydning for menneskeheten, som han gjerne omtalte med et stort ‘vi’:

Jeg mener det er på tide vi lærer oss vårt århundrets lekse: at menneskeåndens utvikling må holde tritt med den teknologiske og vitenskapelige utviklingen for å overleve. […] Og musikk er på toppen av den åndelige ‘must’-listen. […] Så lenge vi insisterer på å opprettholde kunstnerisk vitalitet, er det håp for menneskets fremtid.

(Tekst: Thomas Erma Møller)