I Oslo Filharmoniske Kor møtes sangerne til fast øvelse hver mandag, uke etter uke, år etter år. De har alle ulik bakgrunn og kommer fra ulike yrker, de er lærere, leger, trailersjåfører, tannleger, ingeniører, journalister, jurister, datakonsulenter … Felles for dem alle er kjærligheten til musikken, og de fleste har fra barndommen av hatt musikk som hobby; i korps, ved pianokrakken, i strykeorkestre. I 1999 skrev kormedlem Ragnhild Magnussen om sin vei til musikken og hvordan den til slutt ledet henne til Oslo Filharmoniske Kor, hvor hun var aktiv sanger i 40 år:
Det første jeg husker om musikk? Tidlig søndag morgen. Ro over huset. Far spilte Eccosaisen. Lykken var fullkommen. Spill mer. Så en dag bebudet det 10-årige barnet: Jeg vil lære å spille piano. Mor sa nei. Trassigpompen sang annenstemmen i klassens kor på Kimer I klokker.
Iherdig øving i heimen på pianoet når hun trodde seg alene. Venstrehånden behersket etter en stund annenstemmen. Så var det samkjøringen med høyre hånda. Husk nå: Begynn på den hvite tangenten rett over nøkkelhullet. Så den store dagen, etter middagen, ved kaffen. Ante mor og far noe? Debuten var en suksess.
Snart etter bar det avsted til spillelærerinnen, Ruth Wessel Nielsen, i Oscarsgate en iskald januardag. Det har aldri vært en kaldere vinter enn den i 1942. Fru Wessel Nielsen frøs også. Hun satt på en hagekrakk med ullteppe rundt seg. Under stolen stod en elektrisk varmeovn på for fullt. Og så malte hun rare bilder. Fru Wessel Nielsen var en storartet pedagog. Ingen Lisa gikk til skolen for naturtalentet. Rett på Chopins valser. Fingerøvelsene kom naturlig inn. Tolkingen av de sorte prikkene med stilker plassert på de 5 linjene ga også ny erfaring. Tempi og følelsene ble dirigert at fru Wessel Nielsen. På elevoppvisningene var barnet som regel en av de siste på programmet. Å sitte der og vente på tur var et mareritt. Sommerfuglene gjorde saltomortaler. Kvalmen steg i halsen. Senere avanserte tenåringen etter mye øving til å fremføre 1. sats av Haydns klaverkonsert. Fru Wessel Nielsen på det andre flygelet. Grenseløs applaus.
Fru Wessel Nielsen så som sitt mål å gi oss en musikalsk oppdragelse. Under krigen gikk man ikke på offentlige konserter. Vi ble isteden halt med på huskonserter og til Konservatoriets elevaftener. Mye lærte vi ved det.
Etter freden i 1945 kom skolegangen i orden igjen. Hittil hadde vi holdt til på forskjellige steder i byen, tyskerne hadde jo okkupert skolebygningen. På Nissens Pikeskole var det orden. Der startet Ingeborg Kindem skolekoret. Ingeborg startet også Speiderkoret. 14-åringen ble med i begge korene. Ingeborg var det store forbildet. Men så dro Ingeborg på Fullbright-stipend til Amerika og 16-åringen var knust av sorg og korene lagt ned.
Igjen gikk det noen år. Så startet Arnold Johnstad koret på Kunst- og håndverkskolen i 1949. Dette var gøy. Vi dro til Lillehammer og hadde konsert i kirken der. Vi hadde med en ung farmasistudent som solist, hun het Ingrid Bjoner. Vi spådde henne en stor fremtid som sanger. I 1951 dro koret til London med Brann V og hadde konsert i Sjømannskirken. I London kjøpte vi notene til Bachs Messe i h-moll. På båten hjem startet de første øvelser for dem ikke var sjøsyke. Våren 1952 fremførte vi deler av messen i Trefoldighetskirken, med et sammensatt orkester og solister fra Konservatoriet. Denne fremførelsen er vel en av de største lykkestundene i den unge tegnestudentens liv. Så fikk Arnold sitt Fullbright-stipend og så dro han til Amerika. Det gikk 16 år uten sang og spill.
Høsten 1968 averterte Oslo Filharmoniske kor etter stemmer. Man skulle fremføre H-mollmessen. Minner fra 1952 strømmet på. Det ble holdt familieråd. Kan mor være borte 2 kvelder i uken? Den gang var det prøver mandager og tirsdager. Flertallet stemte ja. Så bar det opp alle trappene til loftet i 5. etg., til Oscar Raaums studio for prøvesang. Naturtalentet hadde innøvd Der ånder en tindrende sommerluft. Den ble fremført. Det gikk godt. 5. september 1968 ble hun innskrevet i korets matrikkel med nummeret 995. Hun ble plassert på 2. sopran-gruppen, ved siden av Grete. Confiteor i Messen var en nøtt. Sammen med Grete kom den til slutt på plass. Og så kom konserten!
Etterpå feiret hele familie; ektefelle, barn og foreldre med stor middag på Blom. Slik startet det store koreventyret med OFK. Og musikkdannelsen, de tallrike gleder og opplevelser. Første gang med Brahms var en utfordring. Den hele tiden skiftende harmoniseringen. Vanskelig, men etter hvert kom tonebildet inn. Brahms åpnet for tonespråket til Mahler. Etter Mahler fulgte Stravinskij. Og Honegger. Det gikk, det også. Verdis Requiem og Beethovens 9. ble som nasjonalsanger, dem kan vi utenat, det samme med Beethovens Missa Solemnis, Mozarts Requiem og Brahms Requiem og en rekke andre store, sentrale korverk.
Det holdt ikke lenger med å være et naturtalent, det ble nødvendig med sangundervisning i tillegg. Og notekurs. Orkester og kor flyttet fra Aulaen hvor vi hadde 6 fremførelser av en produksjon, til Konserthuset med to fremføringer, et fremskritt for alle aktørene og musikklivet. Og alle de forskjellige store dirigenter og solister som vi har opplevd! Hvem har stått hjertet nærmest? Det må være dirigenten Miltiades Caridis. Og så reiste vi: til Nadderudhallen, til Athen, til Royal Albert Hall, til Mercatorhalle i Duisburg, til Trondheim, Riga, Leningrad, Stockholm og mange andre steder. Vi spilte inn plater. Og vi dro på seminarer. I dag har hun som ikke lenger er et naturtalent stått på podiet i konsertsammenheng 281 ganger. Den gang i Oscar Raaums studio i 1968 spurte han: Har du tenkt å slutte eller fortsette etter h-mollmessen? Kanskje fortsette dersom jeg liker meg, var svaret han fikk. Tenke det! Hva innbiller hun seg? Det er hittil blitt et fantastisk OFK-liv i 30 år.
[og det ble 10 år til …]
Lars Joar Solheim er en nestor i Oslo Filharmoniske Kor, med fartstid helt tilbake til forrige århundre, nærmere bestemt august 1995. Det betyr at han har mer enn 25 år hvilende på sine skuldre. Han var i en årrekke stemmefører for sine elskede tenorer og er fortsatt aktiv sanger - og altså: som 2. tenor!
Det er ikke enkelt å være tenor. Det er på ingen måte enklere å være 2. tenor. I det følgende vil jeg beskrive tilværelsen som 2. tenor i OFK, som altså generelt sett ikke er noe spesielt å trakte etter, med mindre man da er «nerd» eller har tilbøyeligheter i retning av selvpining/pisking.
For de av dere som er med i kor av kunstneriske og musikalske grunner - når dere for eksempel hører på opptak av Matteuspasjonen, Mozarts Requiem, Beethovens 9ende eller en annen musikalsk perle, hender det at dere tenker at «ah ... det var en fantastisk 2. tenor passasje», «for noen fantastiske 2. tenorer»? Skjer det? Med unntak av vår kordirigent Øystein Fevang, vil jeg tørre å hevde at akkurat dét kun er for spesielt interesserte.
Kanskje - om du selv er 2. tenor og intenst forsøker å lytte innimellom alt skrålet fra sopranene - klarer du i korte øyeblikk å høre din egen stemme, og da fordi du vet nøyaktig hva du skal høre etter. Men bare da. Det er ikke til å komme fra at 2. tenorene ikke var det første Gud tenkte på da han holdt på som verst på dag 6. Som kjent ble jentene skapt av et ribbein. 2. tenorene er langt nede i beinhierarkiet. Kanskje var det bare stigbøylen igjen til å skape oss? Men tross alt ble vi skapt, og det er da noe. Tenk på alt det ikke var bein igjen til!
Innen tenorklassen har vi også 1. tenorer, og dét er med all respekt noe helt annet. Om man hører en tenorstemme i et kor kan du banne på at det er en 1. tenor. De har ofte en stemme som ligger tett på melodistemmen - noe de vet å utnytte til det fulle. Folk liker melodistemmen og nynner gjerne med. Selv små barn klarer jo å synge melodistemmen, så det høstes lette poeng der i gården. Ikke bare flyter de på enkle melodiøse linjer som selvsagt legges merke til i lydbildet, men de plasserer seg også rent fysisk konsekvent på raden foran. Alltid. Som om det er den naturligste ting i verden. Greit nok at det er bak altene, men det er tross alt foran 2. tenorene. Er det rart at folk lurer på om vi i det hele tatt har 2. tenorer i koret? Det er jo ren flaks (eller uflaks) om noen ser oss bak disse kremtenorene som ofte har en tendens til å være 1.95 på strømpelesten. Og hører oss er det jo uansett ingen som gjør. Kanskje er det like greit, for vi sliter med å se dirigenten baki der og har derfor en stygg tendens til gynge sidelengs i motfase av en 1. tenor for å få et glimt av dirigenten. Det må jo se helt kokko ut for de som er interessert i estetikk, men heldigvis er vi som sagt både usynlige og uhørlige, så her trengs det ikke bekymres nevneverdig over hverken det ene eller det andre.
Da kan det være like så greit å bruke tiden på noe annet. Et godt alternativ er å se på jentene. Det kan du jo gjøre når du allikevel står baki der. Som 2. tenor er det som sagt ikke mange gode grunner til å begynne i kor, men at man er 2. tenor vet man jo strengt tatt ikke før man har vært gjennom dirigentens granskning og nitidige vurdering av stemmen. So bad luck.
Men - så var det jentene da, selve redningen og for kanskje flere enn meg omtrent eneste grunn til å holde ut mandag etter mandag med terping på riktig uttale av eldre kreolsk gresk ortodoks tekst som selvsagt uttales noe mer mot «oaû» enn nyere gresk ortodoks som da er feil. Og dette lenge før noen av oss skjønner så mye som et kvidder av noe som helst og notene har minst seks kryss og noen b’er som ikke affiserer repetitør Trond Lindheim det minste der han durer i vei og spiller alle tonene i orkesterpartituret uten en eneste feil. UTEN EN ENESTE FEIL! Og i riktig tempo som ikke så sjelden avslører at terpingen på riktig posisjonering av tungen i munnens hulrom for å få en korrekt uttale av vokalen [ôË] ikke er fysisk mulig innenfor den tilgjengelige tiden og at faktisk hele passasjen som er terpet på tre mandager på rad i virkeligheten faktisk går så raskt at publikum uansett ville hatt store problemer med å skille den ene lyden fra den andre om de hadde villet aldri så mye, samtidig som orkesteret viser seg å være besifret med tre f-er (forte fortissimo) som er jævlig sterkt og vi kunne faktisk sunget «Titten Tei andre von Drei» uten at noen ville hevet et øyenbryn (med et mulig unntak for Ketil Bjørnstad).
Er det rart at en 2. tenor fortaper seg i lange lyser lokker og nyvasket hår som lett inviterende beveger seg sakte, som i en slow motion reklamefilm for en eller annen balsam som kommer med de herligste lukter, kanskje Timotei, Vindelvei og kanskje et hint av parfyme? Eh .. parfyme !! Lukter du parfyme er du garantert ikke på korøvelse. Jeg vet ikke om noe som er mer forbudt enn parfyme i koret. Kanskje det at man kunne komme til å dra til av full hals i en tutti pause, men selv det er langt innafor versus parfyme og følges gjerne av en tørrvittig kommentar fra Øystein Fevang i retning av at «det er bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse» eller noe slikt. Men alt til sin tid – den som drar til på sopranenes sted i 2. vers av Nystedts “Immortal Bach” lever ytterst farlig. Ytterst farlig. Uansett. Just say.
Men nok om det. Det er vel kanskje ikke bare meg som hang rundt TenSing koret i oppveksten? Med en jenteandel på 97% og samtlige i kategori 8 -10 som sang «Glory Halleluja» med en livsglede som tok pusten fra en kvisete bolleklipp, var dette som en uimotståelig honningkrukke. Problemet var bare at honningkrukken var stengt med 100 hengelåser og det var knapt noen som kastet så mye som et blikk på andre enn Gud selv: Dirigenten! Så ja – jeg har et anstrengt, i hvert fall blandet, forhold til dirigenter. Det gir seg liksom selv. Full oppmerksomhet hele tiden fra alle jentene i koret - samtidig. Han kunne si hva som helst og det hele ble etterfulgt av fnis og latter. Utrolig… og det underlige er at dette mønsteret henger igjen til langt opp i geriatrisk avdeling – selv korets æresmedlemmer blir lette i stemmen og svinser ekstra på svansen når korets Dirigent er fysisk i nærheten. Vi andre kan i slike sammenhenger bare gi opp å få til en normal samtale. Oppmerksomheten er helt andre steder. Ikke så rent lite irriterende må jeg si, men lite å gjøre med. Det er nesten så det er genetisk. En nedarvet egenskap gjennom utallige generasjoner syngende korister der Dirigentens posisjon og status er urokkelig.
Men – det finnes noen knep, noen strategier som kan virke. Man kan eksempelvis begynne å kle seg som Dirigenten, etterligne dialekten og utseende i den hensikt å ligne mest mulig slik at noen jenter tar feil av deg og dirigenten. Et annet alternativ er å selv bli dirigent. Et lavterskeltilbud kunne kanskje vært å dirigere små grupper på OFKs årlige høstseminar på Sundvollen. Som regel er dette for min del mindre treffsikkert da jeg er 2. tenor og i så fall skulle ha dirigert en gruppe tenorer, som – misforstå meg rett – er mindre interessant. Og ikke har jeg keyboard heller, og når sant skal sies bør en dirigent kunne spille f- nøkkel. Dette er en strategi som andre tenorer kunne hatt, og sikkert har, stor glede av.
Min strategi er det jeg kaller «Mengde-strategien» eller «Pure Volume of Masses» eller også «The Big Numbers Theorem». Den bygger på en ren kynisk vurdering av Dirigentens kapasitet og at denne er omvendt proporsjonal med korets størrelse; jo større kor jo vanskeligere blir det for Dirigenten å holde grepet om alle. Jeg valgte meg derfor Norges største kor. At dette også skulle vise seg å være Norges beste kor, og ja – kanskje «Einer der beste Chorus des Europas», som det vitterlig sto svart på hvitt i en ledende lokalavis i sveitsiske Einsiedeln, er jo en ren bonus!
Men også en stor glede. Jeg må innrømme at det ikke bare er på grunn av jentene i koret at jeg synger i Oslo Filharmoniske Kor. Det er også den fantastiske musikken jeg får være med å innstudere sammen med dyktige sangere, en av Norges beste kordirigenter og en repetitør nesten ikke av denne verden. For én ting er å gå på konsert og høre en fremførelse. Noe helt annet er å jobbe med musikken, forstå nyansene, tolkningsmulighetene og bli kjent med musikken over tid. Selv om det til tider kan være slitsomt med terping på detaljer, viser det seg gang på gang at det gir resultater. At det gir selvtillit og trygghet. Hva er vel bedre enn å kunne verket, kunne se og følge dirigenten og bare synge? Akkurat denne gleden deler jeg med mange og mange har fått gleden av å oppleve dette helt siden koret ble startet for 100 år siden.
Så - hjertelig takk for at jeg får være med på alle disse opplevelsene, alle konsertene med Oslo Filharmonien, egne A cappella konserter, alle turneene og ikke minst det sosiale miljøet i koret med alle tradisjonene og de hyggelige folka. Mange er blitt mine venner for livet. Hilsen en 2. tenor på bakre rad.
Tom-Erik Falla er én av nestorene i Oslo Filharmoniske Kors “moderne” tid. Hans karriere strekker seg over 37 år og alle de store kordirigentene; helt fra Oscar Raaum på 1970-tallet til Øystein Fevang i dagens kor. Han har også vært en kontinuerlig og drivende kraft i korets orden, Den Gyldne Strube (grunnlagt i 1926), hvor han hatt posisjonen som Herold fra 1995 - og han har den fremdeles!
Nedenfor forteller han sin egen historie om hvordan opptakten og starten var - frem til fellesskapet med “det uoppnåelige”...
“Bli lys!”
Nei, det startet vel neppe med et Big Bang? Snarere som et pust, poco a poco - musikkinteressen altså. Et vagt minne; klokkeklar guttestemme, fire år, “Makt i de foldede hender” og en stolt bestefar i min fødeby Kragerø. I følge min mor sang jeg helt rent da jeg var litt over et år - nå ja…
Alt henger sammen med alt, som fru Gro Harlem Brundtland sa; En gammelkjæreste (veldig ung dén gangen!) hadde et år på Nansenskolen på Lillehammer og jeg var på besøk der, rett som det var. Så også i februar 1975. Hun og jeg var derfor tilstede på Maihaugen da Norske Amatør Symfoniorkestres (NASOL) vinterkurs hadde sin avslutning.
Under overskriften “Overveldende på Maihaugen”, skrev avisen Dagningen: “Beethoven 9. symfoni med Filharmonisk Selskaps kor er vel den største musikkbegivenhet som har forekommet i Lillehammers snart 150-årige historie”. Og Lillehammer Tilskuer: “... aldri har store Maihaugsal, som var fylt til siste plass, sett en mere storstilet oppførelse”.
Hva husker jeg fra denne begivenheten nå i dag, 46 år senere. I hvert fall dette: Jeg ventet på koret - de var jo ikke på scenen?! Men så - foran siste sats - kom de; i lange rekker, kledd i sorte og vinrøde kapper. Et vakkert og nesten litt mystisk skue! Resten er litt skjult i hukommelsens tåke, men én tanke omtrent som så husker jeg underveis i musikken: Uoppnåelig!
Og, for tvilere på landsmoder Brundtlands tese, én begivenhet til. Tog hjem fra Lillehammer til Kongsberg krevde i “gamle dager” en spasertur fra gamle Oslo Ø, opp Karl Johans gate og videre til Oslo V. På veien passertes Norsk Musikforlag, må vite. Jeg visste ikke hva dét var, den gangen, men la merke til et stilig plateomslag utstilt i vinduet; Beethoven. Inn døren og handlet med en viss Kjell Hillveg (mon hvem det var; sto liksom en aura rundt mannen?) “Missa et-eller-annet; flott korverk”, sa herr Hillveg. “Men ikke for amatører, verken å fremføre eller å lytte til!”
Ikke det, nei…
I tidlig ungdom ble det noen år med trekkspill, hos selveste Arnt Haugen på Kongsberg, hvor jeg vokste opp. Jeg var visst et talent, men likte aldri trekkspillet mer enn måtelig. Heldigvis var det pianotrekkspill; det var jo piano jeg egentlig ville spille, men det hadde arbeiderklassefamilien ikke råd til, dessverre - hvilket talent mon gikk tapt? Men noter, dét lærte jeg - og det skulle vise seg å komme til nytte, senere…
En eldre fetter sørget for at mitt blikk - og øre - ble løftet mot The Beatles, før mine unge år strengt tatt var rede. Men skjebnen ble, og var, beseglet - dét var det ikke tvil om! Et lysglimt fra en skolefest i gymsalen i 7. klasse; en klassevenninnes eldre bror foredro med et lokalt band musikk som jeg aldri hadde hørt og ikke visste var mulig. Orgel, må vite, Hammond B3 - som ikke sa meg noen ting - den gang… Karelia suite av Jean Sibelius og Brandenburger konsert nr. 3 av Johann Sebastian Bach, hvem nå dét var? Det var et forklarelsens øyeblikk; dansemusikk, som vi i årene fremover litt foraktelig betegnet det, falmet for all fremtid der og da! Dagen etter kjøpte jeg, på anbefalning fra damen i platebutikken på Kongsberg, Toccata og fuge i d-moll fra denne samme Bach. Beatles holdt stand, men krympet - litt…
Visebølgen skylte over landet; jeg lærte å spille gitar (selvfølgelig) - de store svenske og de store norske, for det meste. Og i 1974 kom jeg med i Kongsberg Kantori, dirigert av den uoppslitelige kantor, organist og optimist Reidar Hauge (Glogerfestivalens far). Den seriøse debuten kom med Purcells “Te Deum”, oversatt til norsk. En liten solistlinje hadde jeg til og med! Verden - jeg var klar!
Jeg fortsatte i Kongsberg kantori (var med på Händels Halleluja; Messias hadde jeg hørt med Den norske Opera i Trefoldighetskirken - ja da!) og fullførte ingeniørutdannelse innenfor IT, eller EDB, som det het den gangen. Og så skulle det avtjenes 16 måneder med siviltjeneste. Tilfeldighetene (særlig!) førte meg til Rikshospitalet i Oslo og deres EDB-avdeling.
Planen var, selvfølgelig, å vende tilbake til Kongsberg etter siviltjenesten. Men selv om jobben var morsom og interessant (veldig morsom og veldig interessant), meldte tanken seg om muligheten for et kor - jeg var jo blitt ganske dreven! Og ett kor kjente jeg da litt til…
Jeg fant telefonnummeret og ringte til Filharmonisk Selskap! Er man ung (jeg var ennå ikke 22), så er det ens privilegium å ikke se begrensninger! Jo da, muligheten var til stede - jeg fikk nummeret til korets dirigent, Oscar Raaum, som bodde i Ullevålsveien (den visste jeg også hvor lå, nesten rett rundt hjørnet!) for å avtale tid for prøvesang. PRØVESANG!? Ja vel, noen rare følelser dukket opp i magen, men nå var det ingen vei tilbake - bære eller briste!
Hva jeg sang, kan jeg ikke huske, men herr Raaum mente jeg var en utmerket tenor! Jeg ble opptatt som aspirant - O’ lykke! Og øvelser to ganger pr. uke; stemmeøvelse mandag og fellesøvelse tirsdag (eller var det omvendt?) Klarere og mer rede mann enn meg kunne knapt tenkes!
Adresse for øvelsene var Universitetsgaten 20 - dét visste jeg også hvor var! Nå begynte tilfeldighetene å stå i kø, ja. Hvilken dato jeg startet husker jeg ikke; august noenting, var det vel? Men hva som møtte meg første øvelse, husker jeg - jeg fikk i hånden den største ansamling av noter jeg noen gang i mitt liv hadde sett; 119 sider! Og der var den - Beethoven. Missa Solemnis. Tilfeldig? Neppe…
Den høsten tok livet mitt en avgjørende vending. Valget var allerede tatt, selv om jeg ikke var helt klart over det - ennå.
Også skulle det øves - på et nivå og i en mengde jeg aldri tidligere hadde vært i nærheten av. Koret stilte også med noe ukers kurs i Prima Vista, sang etter noter. Dét var nytt for meg, lærerikt og noe å strekke seg etter! Og i en av Rikshospitalets avkroker, internt kalt for “Gummisalen”, fant jeg også et piano! Ikke aldeles nystemt, men vesentlig bedre enn ikke noe piano. I flere uker hadde jeg en runde på instrumentet omtrent hver eneste dag. “Arbeidsdagen” - jobb pluss øvelse - var sjelden under 12 timer om dagen. Som om dét kostet meg noe særlig? Ingenlunde!
Lærekurven var brattere enn noen jeg har opplevd verken før eller senere. “In gloria”-fugen (side 30), “Et vitam”-fugen (side 64) - bring it on! For ikke å glemme tenorenes solo-G-innsats på “Et resurrexit” (side 57). Dén kan skremme vannet av de fleste!
Slik begivenhetene hadde utviklet seg denne høsten var det vel ikke mer å forlange enn at den ene av konsertdagene, i Universitetets aula, falt på min fødselsdag, 12. november. Og 11. november. Orkesterprøvene i samme uke var, som mine første, en krevende seanse. Det var noe ganske annet enn klavérprøvene i Universitetsgaten. Den følelsen og opplevelsen har forresten aldri fortatt seg - selv om det ble mange hundre av dem, med årene…
Og så sto vi der da, det uoppnåelige koret og jeg(!), under Munchs sol - og ventet. På solistene - sopranen Frøydis Klausberger, alten Vessa Hanssen, tenoren Caj Ehrstedt og bassen Svein Carlsen. Og på Filharmoniens fantastiske dirigent, Okku Kamu!
Torkil Baden skrev i Dagbladet: “Filharmonien hadde forrige uke Beethovens Missa Solemnis på programmet, og det ble en overveldende opplevelse, av flere grunner. Først rent akustisk. Når Filharmoniens prektige kor (instruert av Oscar Raaum), solistkvartett fra Operaen og filharmonikerne selv, til sammen nærmere 200, setter i for fullt, går man gjennom lydmuren i den altfor lille Aulaen. Nå er det bare fire måneder igjen til Konserthuset åpner, så forhåpentligvis var dette siste gang med oratorium i Aulaen”.
Og Johan Kvandal i Aftenposten: “Filharmonisk Selskaps Kor imponerte på ny med praktfull klang og nitid dynamisk nyansering og likeverdige gode, friske stemmer i alle grupper. Oscar Raaum har ære av sitt ypperlige arbeide med sangerne”.
Finn Arnestad i VG: “Det var Filharmonisk Selskaps Kor som etter Oscar Raaums grundige og energiske instruksjon kunne vise sine aller beste egenskaper. En skjønn og edel klang med homogen og fast intonasjon og lett og grasiøs i den rytmiske presisjonen”.
Dette var min introduksjon til Filharmonisk Selskaps Kor, eller Oslo Filharmoniske Kor, som ble navnet på 1980-tallet. Det uoppnåelige koret var blitt mitt, mer enn noe annet - og forble det i 37 år, drøyt 550 konserter, et utall orkesterprøver og 10.000-vis av øvelsestimer. Koret har vært noe av det aller viktigste i livet mitt; jeg har aldri sett meg tilbake og aldri angret et sekund!
Og er det over? Nei, ikke egentlig, i hvert fall ikke helt; jeg følger fortsatt koret “mitt” med kjærlighet. Mest utenfra nå, selvfølgelig, men også litt på “innsiden”. Blant annet ved å få anledning til å skrive nærværende - et minne fra forgangen tid, men som formet mitt liv for alltid!
Og som det heter i min devise fra korets orden av 1926, Den Gyldne Strube: “Alltid konstruktivt til stede, sprer du smil og sangerglede!”
Ja - så sannelig - i all beskjedenhet!
Ingen har hatt lengre fartstid i Oslo Filharmoniske Kor enn Kari Blyberg Stengle. Hun ble medlem 15. oktober 1967 og sluttet, som æresmedlem, 1. juli 2013. Det er – siger og skriver – 45 år; omtrent en umulighet i en institusjon som har en offisiell øvre "aldersgrense" på 55 år!
Nedenfor har Kari skrevet noen få ord om "Mitt kor i livet".
Oslo Filharmoniske Kor deltar hvert år på Oslo-Filharmoniens julekonserter. Kari Stengle er med på første rad, nr. 2 fra venstre.
Oslo Filharmoniske Kor har alltid, nesten bokstavelig talt, vært en del av livet mitt.
Min far (Bjarne Blyberg; medlem i 1939, og Herold i Den Gyldne Strube i en årrekke; red. kommentar) skulle stadig på korprøve; Filharmonisk Selskaps Kor, het det – den gangen! Jeg var også på mine egne korprøver i barne- og ungdomskor. Jeg så vel ikke umiddelbart noen sammenheng mellom disse, men etter artium i 1967 havnet jeg i "fars kor". En tante og en onkel hadde vært medlemmer tidligere; en fetter og hans kone sang etterhvert også i koret. Men det viktigste var at min kommende svigermor og svigerinne sang der og gjennom dem ble jeg kjent med han som med tid og stunder ble min mann! Da vi forlovet oss, ble også han (Hartmut Stengle, red. kommentar) medlem av koret. Det er ikke å overdrive å si at våre barn har mye å takke Oslo Filharmoniske kor for!
Jeg har ikke tall på hvor mange konserter jeg har sunget i løpet av 45 år. Det har vært en lang rekke av fantastiske musikalske opplevelser. Det er vanskelig å nevne noen enkelte, men de store korverkene har nok ligget mitt hjerte nærmest; Verdis Requiem, Bachs Matteuspasjon og Messe i H-moll, Mozarts Requiem, Beethovens Missa Solemnis – for bare å nevne noen av de åpenbare. Eller Das Buch mit sieben Siegeln av Franz Schmidt eller den lille perlen Locus Iste av Anton Bruckner. Eller musikk av Ola Gjeilo. Det er en uendelig rekke med musikalske høydepunkter.
Rekken av dirigenter og store personligheter er også svært lang - fra Øivind Fjeldstad, fantastiske oppføringer med Miltiades Caridis (som for alltid fikk en stor plass i hjertet mitt), Okku Kamu, Terje Kvam, Rafael Frühbeck de Burgos, Marc Soustrot, Nello Santi og Mariss Jansons, ikke minst.
En meget sentral del av korets virksomhet er selvsagt det som ligger forut for konsertene. Dyktige korinstruktører som tilfører kormedlemmene mer kunnskap om sangteknikk, om frasering, om pusteteknikk. For meg var det i mange år Oskar Raaum. Som ble etterfulgt av Terje Kvam, Stefan Skiøld og Tore Erik Mohn. Jeg er også veldig takknemlig for at jeg fikk synge under Øystein Fevangs ledelse i flere år. Både når det gjelder innstudering til Filharmoniens konserter, men ikke minst til korets egne prosjekter. Jeg følte at vi strakte oss og utviklet oss videre på veien til stadig å bli bedre.
Litt artig å tenke på at min datter i sin tid gikk på musikklinjen på Rud og sang i koret der, under ledelse av den samme Øystein Fevang ...
Noen korturer har det også blitt; for eksempel konsert (Rakhmaninov Vesper) i Nidarosdomen og Beethovens Missa Solemnis i Duisburg i Tyskland. Og en fantastisk opplevelse da vi i Ungarn sang den ungarske nasjonalsang (på ungarsk!) og folk reiste seg mens tårene rant.
Ikke minst er jeg takknemlig for at jeg fikk avslutte med flotte a capella-konserter i juni 2013; først i St. Petersburg og til slutt i Tempelplassen kirke i Helsinki. En fin avslutning på et langt og rikt korliv i Oslo Filharmoniske Kor.
Det sies at det skal trenes minst 10.000 timer for å bli god i noe. Målt på den måten ble jeg antagelig ganske god i løpet av 45 år; dét må være tillatt å håpe?
Det kjennes slik ...
